Friluftsliv på timeplanen

Abstract

I Norge antar vi at 3-5% av barn og unge under 18 år har ADHD (Folkehelseinstituttet, 2015). Vi vet og at antallet elever i skolealder (5-19 år) som fikk resept på ADHD-medisiner har økt med 197% i perioden fra 2004-2014 (Djupedal & Korshavn, 2016, s. 85). Det er viktig at vi som lærere og spesialpedagoger bidrar til å tenke nytt rundt hvordan vi kan organisere opplæringen slik at vi ikke bidrar til en videre sykeliggjøring av disse elevene. Formålet med oppgaven er å fokusere på hvordan friluftsliv kan være en pedagogisk arena for elever med ADHD og ADHD-lignende atferdsuttrykk. Friluftsliv er en arena som åpner for fysisk aktivitet og sosial læring, og kan være en nyttig arena å benytte i arbeidet med en elevgruppe som ofte sliter med kroppslig uro og konsentrasjonsvansker. Studien har med bakgrunn i dette følgende problemstilling: Hvordan kan en pedagogisk tilnærming til friluftsliv i skolen bidra til å skape en bedre tilpasset skolehverdag for elever med ADHD og ADHD-lignende atferdsuttrykk?

For å svare på oppgavens problemstilling har jeg gjennomført en abduktiv, fenomenologisk studie. Gjennom tre kvalitative dybdeintervju har tre ulike lærere/spesialpedagoger delt sine erfaringer og opplevelser med bruken av friluftsliv som en pedagogisk arena for elever med ADHD og ADHD-lignende atferdsuttrykk. Utvalget ble plukket ut på bakgrunn av deres lange erfaring med fenomenet. Intervjuene ble videre analysert og drøftet med teori om friluftslivets pedagogikk og kroppens fenomenologi.

Et fremtredende funn er informantenes opplevelser av friluftslivets særegenhet, og som en arena som kan tilby noe annet enn det vi kan kalle «det ordinære» klasserommet. Friluftsliv er for informantene et friere, mer uformelt alternativ til klasserommet. Det er færre krav, og informantene opplever større grad av mestring blant elevgruppen med ADHD og ADHD-lignende atferdsuttrykk. I oppgaven blir opplevelser rundt mestring og anerkjennelse i friluftslivet diskutert. Andre kategorier som har blitt utarbeidet på bakgrunn av intervjumaterialet er «å jobbe meningsfylt med kroppslig uro» og «effekter i etterkant av friluftslivet». Respondentene går også inn i spørsmålet om hvilke kunnskapssyn friluftsliv som pedagogisk arena kan fremme. Disse blir drøftet ved hjelp av aristoteliske begrep om ulike kunnskapsformer. Et sentralt funn her er informantenes samstemte beskrivelser av friluftslivet som en egnet arena for tilegnelse av kunnskapsformen phronesis.

Forskningen på bruken av friluftsliv og grønne-arealer i arbeidet med elever med ADHD og ADHD-lignende atferdsuttrykk er fortsatt på et tidlig stadium. Studien er i så måte et lite, men forhåpentligvis viktig bidrag for å fremme friluftslivets kvaliteter for denne elevgruppen. I videre forskning vil elevenes synspunkter og opplevelser være sentrale å undersøke. Det kan også være nyttig med undersøkelser av kvantitativ art, som kan bidra til å si noe mer generelt om tematikken.

In Norway, we assume that 3-5% of children and youth under the age of 18 have ADHD (National Institute of Public Health, 2015). We also know that the number of pupils of school age (5-19 years old) that received a prescription on ADHD medication has increased by 197% in the period of 2004-2014 (Djupedal & Korshavn, 2016, p. 85). It is important that we as teachers and special educators contribute to rethinking how we can organize the education so that we do not contribute to a further morbidity of these pupils. The purpose of this study is to focus on how outdoor life (In Norwegian: friluftsliv) can be an educational arena for pupils with ADHD and ADHD-like behavioral expressions. Outdoor life is an arena that opens for physical activity and social learning and can be a useful arena to use when working with pupils that often struggle with restlessness and attention deficit. With this background information in mind, the thesis of this study is:

How can a pedagogical approach to outdoor life in school contribute to create a better adapted school life for pupils with ADHD and ADHD-like behavioral expressions?

To answer the thesis, I have conducted an abductive, phenomenological study. Through three qualitative in-depth interviews, three different teachers/ special educators have shared their experiences with the use of outdoor life as an educational arena for pupils with ADHD and ADHD-like behavioral expressions. The selection of respondents was selected based on their long experience with the phenomenon. The interviews were further analyzed and discussed with theory about the “pedagogy of outdoor life” and the “bodily phenomena”.

A prominent finding is the responders´ experiences of the uniqueness of outdoor life, and as an arena that can offer something else than what we can call the “ordinary” classroom. For the responders, outdoor live is a freer, more informal alternative to the classroom. There are fewer demands, and the responders experience a greater sense of mastery among the pupils with ADHD and ADHD-like behavioral expressions. In this study, experiences around mastery and acknowledge in outdoor live are discussed. Other categories that have been developed on the basis of the interview material are “working meaningfully with restlessness” and “effects in the time afterwards of outdoor life”. The respondents also address the question of what views of knowledge outdoor life as an educational arena can promote. These are discussed using Aristotelian concepts of different forms of knowledge. A key finding here is the responders’ consistent descriptions of outdoor life as a suitable arena for the acquisition of the knowledge form phronesis.

Research on the use of outdoor live and green environments in the work with pupils with ADHD and ADHD-like behavioral expressions is still at an early stage. The study is thus a small, but hopefully important contribution to promoting the qualities of outdoor life for this group of pupils. In further research, the pupils’ views and experiences will be central to include. It may also be useful to do research with a quantitative approach, which can help to say something more general about the phenomena.