En balansert utenrikspolitikk - USAs diplomatiske rolle under Israels tilbaketrekning fra Gaza og Sharm el-Sheikh

Abstract

Dette studiet er en analyse av den amerikanske utenrikspolitikken ovenfor Israel i kjølvannet av Suezkrisen fra høsten 1956 til mars 1957. Israel hadde tatt del i angrepet på Suez til dels på grunn av at de hadde blitt offeret for en blokade som nektet dem tilgang til Rødehavet. Etter Suezkrisen ble ansett som ferdig, okkuperte Israel fremdeles deler av Sinaiørkenen. Ben-Gurion trakk ikke troppene tilbake fra Sharm el-Sheikh fordi dette stedet ble brukt for å blokkere Israelsk skipsfart. Samtidig beholdt de troppene på Gazastripen da de mente at den ble brukt som base for terrorister, sponset av Egypt for å angripe Israel. Eisenhower, som ikke hadde fått vite noe om det planlagte angrepet, fordømte det og krevde en umiddelbar tilbaketrekning fra Israel. Situasjonen ble problematisk da Ben-Gurion ikke ville trekke seg før de hadde fått sikret tilgang til Rødehavet for israelske skip. Selv om Truman tidligere hadde støttet Israel i konflikt med arabiske stater, var Eisenhowers Midtøstpolitikk basert på å opprettholde gode relasjoner med de arabiske statene for å unngå at Sovjet ble stormakten i regionen. Eisenhower slo derfor hardt ned på Israel, og truet med å stemme for å sette sanksjoner på Israel. Men selv om Eisenhowers politikk slo hardt ned på Israels handlinger, gjorde dette at forholdet med Egypt ble godt og tillot derfor USA å ta meklerrollen i stedet for Sovjet. Dette førte derfor til at Egypt ble med på kompromisser, som å tillate israelske skip tilgang på Akabagolfen, noe som løste problemet som hadde ført til okkupasjonen av Sharm el-Sheikh. Til tross for dette ville ikke Israel gi fra seg Gaza. På grunn av våpenhvileavtalen som oppstod etter den første Arabi-israelske krigen i 1948 hadde Egypt rett til å administrere området. Eisenhower måtte støtte Nasser på dette punktet for å unngå at Sovjetunionen ble involvert. Men Nasser ble enig i å tillate at FN-styrker tok over siviladministrasjonen, samtidig som at Dulles overtalte franskmennene, som Israels nærmeste støttespiller, til å få Israel med på denne ordningen. Dette studiet belyser historiske dokumenter knyttet til diplomatiet mellom USA, Israel, Frankrike og Egypt for å redegjør hvordan Eisenhowers upartiske utenrikspolitikk deeskalerte den spente situasjonen, og til slutt fikk en fredfull israelsk tilbaketrekning.

This study is an analysis of US foreign policy toward Israel in the wake of the Suez crisis from the fall of 1956 to March of 1957. Israel had taken part in the attack on Suez in part because they had fallen victim to a blockade that denied them access to the Red Sea. After the Suez crisis was considered over, Israeli forces still occupied parts of the Sinai Desert. Ben-Gurion did not want to withdraw troops from Sharm el-Sheikh because it was used to block Israeli shipping. At the same time, they kept troops in the Gaza Strip as they believed it was being used as a base for terrorists, sponsored by Egypt to attack Israel. Eisenhower, who had not been informed of the planned attack, condemned it and demanded an immediate withdrawal from Israel. The situation became problematic as Ben-Gurion would not withdraw until they had secured access to the Red Sea for Israeli ships. Although Truman had previously supported Israel in conflict with Arab states, Eisenhower's Middle East policy was based on maintaining good relations with the Arab states to avoid the Soviet Union becoming the great power in the region. Eisenhower, therefore, cracked down on Israel, threatening to vote to impose sanctions. But even though Eisenhower's policy did not go in Israel's favor, to begin with, did it improve relations with Egypt and therefore allowed the United States to take on the role of a mediator instead of the Soviet Union. This led to Egypt agreeing to compromises, such as allowing Israeli ships access to the Gulf of Aqaba, which solved the problem that had led to the occupation of Sharm el-Sheikh. Despite this, Israel would not give up Gaza. The armistice agreement that emerged after the first Arab-Israeli war in 1948, gave Egypt the right to administer the area. Eisenhower had to support Nasser on this point to avoid the involvement of the Soviet Union. But Nasser agreed to allow UN forces to take over the civilian administration, while Dulles persuaded the French to include Israel in this arrangement as Israel's closest supporter. This study sheds light on historical documents related to diplomacy between the United States, Israel, France, and Egypt to explain how Eisenhower's impartial foreign policy de-escalated the tense situation and ultimately led to a peaceful Israeli withdrawal.