| dc.description.abstract | Emosjoner er en viktig kilde til informasjon gjennom kroppslige signaler, og dersom
en er bevisst disse signalene, uttrykker og agerer på dem på en hensiktsmessig måte, kan en anta at individet er velfungerende og veltilpasset (Greenberg, 2004; McCullough & Andrews, 2003). Dersom et individ ikke får uttrykke sine emosjoner på en hensiktsmessig måte kan psykiske problemer oppstå og flere klienter oppsøker psykologisk behandling for lidelser nært knyttet opp mot denne problematikken (McCullough & Andrews, 2003). Forskning indikerer at tilgang til egne affektopplevelser, et bevisst forhold til egne emosjoner, samt det å dele minner av emosjonell valør tidlig i terapi predikerer terapeutisk endring (Lambert, 2013; Boritz, T. Z., Angus, L., Monette, G., Hollis-Walker, L., & Warwar, S., 2011; Wong, K., & Pos, A. E. 2012.
Denne oppgaven benytter seg av denne typen antakelser, samt teori om affektfobi for å
svare på hva det kan si å ha et fokus på affektopplevelse i terapi. Hvordan et slikt terapiløp kan se ut i praksis blir illustrert ut i fra en deskriptiv kasusbeskrivelse av klienten, «Even». Denne terapien fant sted under min internkliniske praksis ved NTNU og åpnet mine øyne for en mulig tilnærming til hvordan en kan jobbe terapeutisk. I en tilsynelatende «fastlåst» terapi, gjorde et skifte i tilnærming det mulig å se nye muligheter og dermed komme seg videre i terapien. Dette skulle vise seg å bidra til å skape en positiv terapeutisk endring, noe som kom til uttrykk både gjennom eget klinisk inntrykk, samt spørreskjema som ble gitt ved terapiens start og slutt. Fordeler og ulemper med et fokus på affektopplevelse i terapi blir diskutert. Oppgaven konkluderer med at et slikt fokus kan ha terapeutisk nytteverdi, enten direkte gjennom metode, men også indirekte gjennom sine relasjonsfremmende kvaliteter. Motstand, vansker med den terapeutiske alliansen, samt krav til terapeutiske ferdigheter er ulemper som gjorde seg gjeldene underveis, elementer som er i stadig interaksjon og som en vanskelig kan skille deres individuelle påvirkning på det terapeutiske utfallet. | nb_NO |
