Norway's strategy facing the European Green Deal

Abstract

Denne oppgaven bidrar til litteraturen om forholdet mellom EU og Norge, og europeiseringen av norsk klimapolitikk. Forfattere har allerede forsket på et norsk perspektiv angående EUs «fit for 55-strategi», der EU søker å kutte utslippene med 55 % innen 2030. I denne oppgavens vil to policy-cases bli analysert for å vise frem ulike strategier fra den norske regjeringen for å fremme deres nasjonale interesse på europeisk nivå. Den første er ordningen for kvotehandel i EU, og policyprosessen for å oppdatere retningslinjene for fase fire (2021-2030) for ordningen. Den andre casen er CCS som en potensiell teknologi for avkarbonisering i EU, hvor Norge har noen fordeler og mange års erfaring. I denne oppgaven argumenteres det for at Norge også kan bidra til å forme EUs politikk og at den norske regjeringen kan ha en strategi for å presse på for at norske interesser skal definere EUs politikk, til tross for at de ikke er medlem av EU. Den konkluderer med at Norge har potensial til å ha en aktiv «pioner» strategi, men har stort sett en passiv strategi, der Norge følger EUs initiativ bekreftende.

This thesis contributes to the literature of EU-Norway relations, and the Europeanization of the Norwegian climate policy. Authors have already researched a Norwegian perspective regarding EUs fit for 55 strategy, where EU seeks to cut emissions by 55% by 2030. In the scope of this thesis, will two policy cases be analysed to showcase different strategies by the Norwegian government to promote their domestic interest at the European level. The first being Emission Trading system scheme in the EU, and the policy process to update the guidelines for phase four (2021-2030) for the scheme. Second case being CCS as a potential technology for decarbonization in the EU, where Norway has some advantages and years of experience. The thesis argues that Norway can also contribute to shaping EUs policies, although they’re not a member-state, and that the Norwegian government can have a strategy to push for Norwegian interests to contribute to EU-policy formation. It concludes that Norway has the potential of having such an active role, but mostly takes on a passive strategy, where Norway compliantly follows the EU.