Hvordan kan barnevernet skape et bedre ettervern for innvandrerungdom?

Abstract

Innvandrere blir stadig en større del av det norske multikulturelle samfunnet. Dette gjelder ikke minst når det kommer til norske ungdommer. Ungdommer med innvandrerbakgrunn, både første-, andre og videre generasjoner med innvandrerbakgrunn er det segmentet av landets unge befolkning som vokser klart raskest. Samtidig er dette en mangefasettert gruppe som ofte kan ha opplevd mange ulike former for traumer eller andre dramatiske hendelser gjennom sitt liv. Oppgavens problemstilling blir derfor: «Hvordan kan barnevernet skape et bedre ettervern for innvandrerungdom?» Innvandrerungdoms særskilte behov blir tydeliggjort gjennom bruk av resiliensteori, blant annet ved å vise til beskyttelses- og risikofaktorer. Det vil komme fram at traumatiske hendelser vil ramme individer på svært forskjellig måte, og at det derfor vil være viktig for barnevernstjenesten og den enkelte barnevernspedagog å fokusere på enkeltindividet og dennes behov. Særlig vil et stabilt og godt forhold mellom barnevernspedagog og barn være sentralt. Ettervernsarbeid må derfor utføres med et fokus på å se individet og dets behov, styrke relasjon mellom ungdom og profesjonell, samt være åpen for at disse behovene kan og vil forandre seg over tid.

Immigrants as a group are steadily becoming a larger and larget part of the Norwegian multicultural society. This is also true for norwegian youths. Young people of immigrant background, both first-, second and further generations beyond of immigrant backgrounds are the fastest growing segment of the nations’ young population. At the same time, this is a multifaceted group of people, many of whom may have experienced may different forms of trauma or other dramatic events throughout their lives. The question this paper seeks to answer is thusly: «How can child protective services create a better after care for immigrant youths?» The unique needs of immigrant youths are exemplified through usage of resilience theory, for example by referencing their protective- and risk increasing factors. It will emerge that traumatic incidents will influence individuals in very different ways, and thus it will be important for child protective services and the individual child protective professional to focus on the invidiual and its needs. Especially important is a stable and positive relationship between the child care professional and child. After care must therefore be carried out with a clear focus on «seeing» the individual and its needs, to strengthen the relation between recipient and professional, and be open to the possibility that these needs can and will change over time.