Kong Haakon VII-monumentet i Trondheim: Kongemonument og krigsminnested

Abstract

Minnet om kong Haakon VII synes å stå i nær relasjon med minnet om andre verdenskrig. I Trondheim kan billedhugger Stinius Fredriksens kong Haakon VII-monument fra 1972 være en materiell manifestasjon av dette minnet. Iført militær feltuniform fra krigsdagene formidler monumentet fortellingen om kongens motstand. Dette kan sees i lys av Ola Svein Stugus begrep den patriotiske grunnfortellingen. Analysen diskuterer i hvilken grad monumentet er et produkt av denne, med utgangspunkt i minne- og historiebruksteori. Herunder belyser analysen historiebruksfunksjoner med spor av grunnfortellingen, deriblant identitetsskapende, legitimerende og opplærende funksjoner. Et hovedpoeng er at monumentet ikke bare kan betraktes som krigsminnested, men også som kongemonument i en bredere nasjonalhistorisk minnekultur. Analysen diskuterer også hvordan monumentet inngår i en kollektiv minneprosess i etterkrigstiden, der det representerer et offentlig ønske om å kanonisere kongens plass i krigshistorien. Imidlertid er dette mer representativt for minnekulturen fra 1945 til 1970-årene, for i nyere tid har minnekulturen endret seg. Gjennom å kort sammenligne med nyere krigsminnesteder i Trondheim viser analysen hvordan en endret minnekultur kan utfordre hvordan vi forstår monumentet i dag.

How the Norwegian society remembers King Haakon VII appears to be closely tied with how it remembers the Second World War. The correlation between these two memoires can be found in physical form in Trondheim, where a monument portraying the King was erected in 1972 by sculptor Stinius Fredriksen. By depicting the King in his military uniform from the war, the monument conveys the story of the King’s resistance. This may be viewed in light of the patriotic master narrative, named so by historian Ola Svein Stugu. Based on theory of memory and the uses of history, this thesis discusses to what degree the monument is a product of this master narrative. Traces of this can be found in functions this use of history has, including identifying, legitimizing and educative functions. A main argument is that the monument may not only be commemorating war history, but also a monument commemorating a king in a wider national memory culture. The analysis also discusses how the monument is part of a collective memory process, where it represents a public need for canonizing the King in war history. However, this may be more representative for memory culture from 1945 to the 1970s, seeing as the memory culture has changed in recent decades. By briefly comparing with more recent war memorials in Trondheim, the analysis shows how a changed memory culture may challenge how we understand the monument today.