Eksterne henvisninger ved hoftebrudd behandlet ved en ortogeriatrisk avdeling sammenlignet med standard behandlingsmodell

Abstract

BAKGRUNN: Hoftebruddpasienter er ofte skrøpelige individer preget av høy alder, flere medisinske problemstillinger og de får ofte komplikasjoner i post-operativt fase som ikke er av ortopedisk karakter. De har derfor i løpet av innleggelsen hyppig behov for eksterne tilsyn fra annen spesialist, som kan føre til økt venting og mindre effektive pasientforløp. Det er også ressurskrevende for andre sykehusavdelinger som utfører tilsyn. Ortogeriatri er en tverrfaglig behandlingsmodell som i tillegg til ortoped også består av spesialist i geriatri samt ergo- og fysioterapeut. En geriater besitter bred indremedisinsk kompetanse, og kan sannsynligvis håndtere flere av problemstillingene hos hoftebruddpasienter uten behov for ekstern spesialist. I den ortogeriatriske modellen ved St. Olavs Hospital gjør man en omfattende kartlegging av pasientene, og det legges persontilpassede planer for utreise og rehabilitering i samhandling med primærhelsetjenesten. Hensikten med denne studien var å undersøke om innføring av ortogeriatrisk behandlingsmodell ved en ortopedisk sengeavdeling har endret avdelingens samarbeid med andre sykehusavdelinger og primærhelsetjenesten på en måte som gir mer effektive pasientforløp. Vi undersøkte behovet for eksterne tilsyn hos hoftebruddpasienter behandlet ved en ortogeriatrisk avdeling sammenlignet med standard behandlingsmodell. Vi undersøkte også for forskjeller i hvor pasientene dro ved utskrivelse fra sykehuset. METODE: Studien har et retrospektivt design med innhenting av data fra pasientjournaler for opererte hoftebrudd ved St. Olavs Hospital i perioden 1.nov 2016 – 31.des 2018. 303 pasienter med ortogeriatrisk behandling og 311 pasienter med standard ortopedisk behandling ble inkludert i studien. Gruppene ble analysert for statistiske forskjeller i antall tilsyn per pasient og forskjeller i destinasjon ved utreise. RESULTATER: Innføring av ortogeriatrisk behandlingsmodell gav en signifikant nedgang i antall eksterne tilsyn per pasient etter en hoftebruddsoperasjon (fra 0.28 ± 0.91 til 0.13 ± 0.39, p = 0.011). Ortogeriatri-gruppen hadde også flere pasienter som ble utskrevet direkte hjem (12.9% vs 6.8%, p = 0.011), flere som ble utskrevet til sykehjem (61.1% vs 53.1%, p = 0.045) og færre til rehabiliteringsinstitusjon (20.1% vs 29.6%, p = 0.007). TOLKNING: Overgang fra standard behandlingsmodell til ortogeriatrisk behandlingsmodell har redusert behovet for eksterne medisinske tilsyn etter en hoftebruddsoperasjon. Dette kan trolig føre til tidligere og mindre fragmentert behandling samt mer effektive pasientforløp. Ortogeriatrisk behandlingsmodell har endret profilen på utreisedestinasjon ved at flere pasienter kan utskrives direkte til hjemmet, færre skrives ut til rehabiliteringsinstitusjon og flere til sykehjem. Dette antas å være et resultat av økt pasientmobilisering, bedre utreiseplanlegging og en mer adekvat vurdering av nødvendig omsorgsnivå ved utskrivelse til institusjon.

BACKGROUND: The orthogeriatric care model consists of an interdisciplinary team which include geriatricians in hip fracture treatment. Patients with hip fractures often present with medical complications that need assessment from external specialists during hospital stay. Geriatricians, with a wide variety of medical skills, might be able to manage many of these complications without involvement of external specialists. The orthogeriatric model also practise a comprehensive in-hospital programme for rehabilitation and discharge planning. We compared the need for external visits in hip fracture treatment between an orthogeriatric care model and usual orthopaedic care. We also looked for differences in discharge destinations between the two groups. METHODS: This was a retrospective study carried out at St. Olavs Hospital, Trondheim, Norway. Patient data were obtained from medical records registered in the period between Nov 1, 2016, and Dec 31, 2018. 303 patients with orthogeriatric care and 311 patients with orthopaedic care were included in the final analysis. The groups were analysed for statistical differences in number of external visits per patient and discharge destinations. RESULTS: There were fewer post-operative external visits per patient in the group with orthogeriatric care compared to orthopaedic care (0.13 ± 0.39 vs 0.28 ± 0.91, p = 0.011). The orthogeriatric care group also had more patients discharged directly home (12.9% vs 6.8%, p = 0.011), more patients admitted to nursing homes (61.1% vs 53.1%, p = 0.045) and fewer to rehabilitation facilities (20.1% vs 29.6%, p = 0.007). INTERPRETATION: Geriatrician involvement in hip fracture care can reduce the need for external visits after surgery. This might result in earlier medical intervention, less fragmented care and improvement in clinical pathway efficiency. In the orthogeriatric care model more patients are discharged directly home and better discharge planning probably results in more patients being admitted to the appropriate level of care.