Contemporary total knee arthroplasty: Designs and surgical methods

Abstract

Moderne totalproteser i kneleddet- Design og kirurgiske teknikker Inngrepet totalprotese i kneleddet har gjennomgått en evolusjon de siste tiårene. Fra å være en kirurgisk prosedyre for de få, er det nå et av de mest utførte inngrepene i verden. Fra å være et inngrep som krevde to ukers innleggelse på sykehus, eller mere, varer sykehusinnleggelsen nå kun 1-2 døgn. Totalprotese utføres nå til og med som dagkirurgi enkelte steder. Selv om det er et inngrep med stor suksess hos de fleste, er omtrent 20% av pasientene ikke fornøyd av forskjellige årsaker. Utviklingen til nå har vært drevet av nye kirurgiske teknikker, både når det gjelder posisjonering av protesen, pasient spesifikke posisjonsguider (PSPG), computernavigering, robot kirurgi og nye protesetyper. En av disse protese typene er den såkalte medial pivot designen (MP). Mens eldre designs (cruciate retaining, CR) i noen tilfeller beveger seg på en såkalt paradoksal måte i kneleddet, altså at utsiden av lårbensdelen glir fremover istedenfor bakover når man bøyer kneet, så er disse protesene designet for å gjenskape kneets naturlige bevegelser under dagligdagse aktiviteter. Når vi undersøker ortopediske implantater ønsker vi gjerne å studere den såkalte migrasjonen, altså bevegelsen over tid mellom implantat og knokkel. Migrasjon, et mål på stabiliteten av protesen, måles ofte med radiostereometrisk analyse (RSA), en svært eksakt metode. Økt migrasjon av et implantat er ofte forløper til løsning av protesen. Dette fører igjen gjerne til revisjon, altså utskifting, av protesen. Revisjon er ofte et smertefullt inngrep, rehabiliteringstiden er lang, og resultatet er ofte dårlig for pasienten. Overlevelse av proteser måles ofte i store registerdatabaser, og kan si oss hvor mange implantater som ikke er reviderte over en gitt tidsperiode. Stabilitet og overlevelse av proteser er derfor viktige mål når vi innfører nye kirurgiske teknikker eller nye implantat design. Målet med dette forskningsarbeidet var todelt; å studere stabiliteten til en CR protese når vi bruker PSPG som representant for moderne teknikk, og å studere overlevelse, revisjonsrisiko, årsaker til revisjonsoperasjon og stabiliteten til den såkalte MP design. I artikkel I benyttet vi RSA til å studere stabiliteten til Vanguard® CR protesen ved bruk av to forskjellige kirurgiske teknikker; konvensjonell teknikk og PSPG. RSA er ansett å være en metode med høy presisjon ved evaluering av risiko for senere proteseløsning. I artikkel II, som er en registerstudie som inkluderer store datasett fra de australske (AOANJRR) og norske leddregistrene (NAR), sammenliknet vi overlevelse av proteser med MP design med de tre mest brukte CR protesene i begge land. Vi undersøkte også revisjonsrisiko og revisjonsårsaker for de forskjellige MP implantater. I artikkel III undersøkte vi stabiliteten til GMK® Sphere protesen med RSA teknikk. Konklusjon Vi kan så langt ikke konkludere hvorvidt PSPG påvirker stabiliteten ved totalprotese i kneledd, selv om vi finner den kontinuerlige migrasjonen bekymringsverdig. Noen av MP implantatene hadde dårligere overlevelse og høyere revisjonsrisiko på grunn av malalignment og instabilitet sammenliknet med CR. Stabilitetsmålingen av GMK® Sphere tillater oss ikke å komme med noen endelig konklusjon vedrørende risiko for mekanisk løsning på lang sikt. Videre oppfølgning av PSPG teknikk og MP design anbefales derfor.