«Long-term outcomes of behavioral group therapy for obsessive-compulsive disorder in a general outpatient clinic – A long-term study of the impact of metacognitions, obsessive beliefs and early maladaptive schemas

Abstract

Sammendrag

Den lengste oppfølgingsstudien som er utført for pasienter behandlet med gruppe-basert atferdsterapi for tvangslidelse: Åtte års oppfølging fra en norsk distriktpsykiatrisk poliklinikk

Tvangslidelse er en invalidiserende psykiatrisk lidelse som uten behandling ofte medfører et kronisk forløp. Heldigvis har kontrollerte studier av eksponeringsterapi med responsprevensjon for tvangslidelser vist seg meget effektive med noen av de største effektstørrelsene vi finner innen psykoterapi. Dette gjelder både ved individuell og gruppebasert eksponeringsterapi. Hvordan effekten holder seg i det lange løp vet vi imidlertid mindre om. Det er spesielt få internasjonale studier som har undersøkt langtidseffekt etter gruppebasert eksponeringsterapi, og særlig mangler det undersøkelser fra ikke-spesialiserte klinikker der de fleste pasientene med tvangslidelse faktisk mottar sin behandling.

Målet med denne avhandlingen var todelt; 1) å evaluere langtidseffektiviteten av manualisert gruppebasert eksponeringsterapi for pasienter henvist til behandling for tvangslidelser i en norsk distriktpsykiatrisk poliklinikk og 2) å undersøke om grad av tidlige mistilpassede skjemaer (dysfunksjonelle mønster av blant annet kognisjoner og følelser), obsessive antagelser (dysfunksjonelle antagelser om tvangstankers innhold) og metakognisjoner (dysfunksjonelle tanker og antakelser om egne tanker) kan ha en sammenheng med symptomer på tvangslidelser mange år etter behandling.

Førti voksne pasienter sa ja til å delta i langtidsstudien. De hadde i gjennomsnitt 8 år tidligere mottatt gruppebasert eksponeringsterapi, en gang i uken over 12 uker, fra to terapeuter med begrenset erfaring i å behandle pasienter med tvangslidelser.

Blant hovedfunnene var at 50 % av pasientene oppnådde en klinisk meningsfull bedring etter avsluttet behandling. Denne effekten var på gruppenivå også opprettholdt ved 8 års langtidsoppfølging. Pasienter som ved behandlingsstart skåret høyt på tidlige mistilpassede skjemaer oppnådde mindre bedring på lang sikt. Endring i metakognisjon var en bedre faktor for å forutse endring i tvangslidelses symptomer sammenliknet med obsessive antakelser.

Resultatet fra denne naturalistiske langtidsstudien er fult ut sammenliknbare med det som er rapportert i spesialiserte klinikker. Dette indikerer at manualisert gruppe-basert eksponeringsterapi for tvangslidelse kan ha like god langtidseffektivitet i distriktpsykiatriske poliklinikker. Dette er også den første studien som har undersøkt og funnet at tidlige mistilpassede skjemaer og metakognisjoner er relatert til grad av tvangslidelsessymptomer mange år etter behandling.

Summary

Treatment outcomes from the longest follow-up study conducted for patients with obsessive-compulsive disorder treated with group behavior therapy: Eight year follow-up at a Norwegian community mental outpatient clinic

Obsessive-compulsive disorder is a disabling psychiatric disorder with a chronic course in absence of treatment. Luckily, exposure therapy with response prevention for obsessive-compulsive disorders has proven its efficacy in controlled trials and have some of the largest effect sizes in the psychotherapy literature. This applies both in individual- and group- delivered exposure therapy. However, we know less about the long-term stability of treatment outcomes, especially for group-based exposure therapy and in particular in non-specialized community mental health centers where most patients receive their treatment.

The aim of this dissertation was twofold; 1) to evaluate the long-term effectiveness of manualized group-based exposure therapy for patients referred for treatment for obsessive-compulsive disorder in an ordinary Norwegian outpatient clinic and 2) to investigate the impact of early maladaptive schemas (dysfunctional pattern of cognitions, emotions, and physical sensations), obsessive beliefs (dysfunctional thoughts and beliefs) and metacognitions (dysfunctional beliefs about thinking) for long-term outcome.

Forty adult patients agreed to participate in the long-term study. It was a mean of 8 years since they previously had received group-based exposure therapy, once a week over 12 weeks, from two therapists with limited experience in treating patients with obsessive-compulsive disorder.

Among the main findings was that 50% of the patients achieved a clinically meaningful improvement after the end of treatment and had maintained that gain at long-term follow-up. Patients who at the start of treatment scored high on early maladaptive schemas showed less improvement in the long term. Changes in metacognitions were a better predictor for maintaining change in obsessive-compulsive symptoms than were changes in obsessive beliefs.

Long-term outcomes in this naturalistic setting were similar to findings from specialized clinics with a shorter follow-up period of 4 to 5 years. This suggests that exposure therapy can be recommended for implementation in routine care. The current study extends the literature by showing that early maladaptive schemas and metacognitions are related to severity in obsessive-compulsive symptoms many years after treatment.