Labour migration to rural Norway

Abstract

Utvidelsen av den Europeiske Unionen, som inkluderte mange av de postkommunistiske landene i Øst-Europa, markerte begynnelsen på en ny æra i norsk migrasjonshistorie. Etter 2004 økte arbeidsinnvandringen til Norge raskt, og polakker ble den største innvandrergruppen i Norge. De nye migrantene har også vist seg å ha et annerledes bosetningsmønster, da de oftere bosetter seg utenfor de store byene. Rurale områder har nå en relativt større andel arbeidsinnvandrere enn urbane områder.

Arbeidsinnvandrernes ankomst har ført til bekymringer om negative konsekvenser for arbeidsmarkedet, slik som økende sosial ulikhet. Samtidig, fra et ruralt perspektiv, ser noen på arbeidsinnvandring som en mulig løsning på problemet med avfolking i rurale kommuner.

Denne avhandlingen utforsker arbeidsinnvandringen til det rurale Norge og konsekvensene for det rurale arbeidsmarkedet og samfunnet. Kvantitative register data brukes til å svare på en rekke spørsmål: Hva er karakteristisk for rurale kommuner med en stor andel arbeidsinnvandrere? Har arbeidsinnvandring forårsaket økende inntektsulikhet i rurale (og urbane) kommuner? Er arbeidsinnvandrere «fastlåst» i «innvandrernisjer» (slik som fiskeforedlingsindustrien) eller har de muligheter for oppadgående sosial mobilitet, sammenlignet med norskfødte arbeidere og andre innvandrere?

Funnene viser at arbeidsinnvandrere oftere bosetter seg i de mer «levedyktige» rurale kommunene – ikke i de rurale områdene som sliter mest med avfolking. Det avgjørende er imidlertid arbeidsmarkedets egenskaper: Arbeidsinnvandrere bosetter seg der det tilbys jobber i visse lavt-lønnede næringer. Arbeidere i en slik næring, fiskeforedlingsindustrien, blir studert over tid, og et tydelig mobilitetshierarki blir avdekket: Nordmenn forlater i størst grad næringen og finner seg bedre jobber, arbeidsinnvandrere blir oftere værende i næringen, mens andre innvandrere oftere faller utenfor arbeidsmarkedet. De ulike mobilitetsmønstrene forsterker etnisk ulikhet i arbeidsmarkedet.

Arbeidsinnvandring etterfølges av økende inntektsulikhet generelt. I rurale kommuner påvirkes også inntektsulikheten innad i den norskfødte befolkningen. Effekten er allikevel ikke spesielt stor, noe som tyder på at norskfødte og arbeidsinnvandrere i hovedsak arbeider i ulike segmenter av arbeidsmarkedet og i ulike typer jobber.

Alt i alt er konklusjonen at økende arbeidsinnvandring har ført til mer ulikhet på landsbygda i Norge, men effekten på den gjennomsnittlige nordmann er relativt liten. Hva angår rural avfolking, argumenterer jeg for at løsningen på problemet finnes i arbeidsmarkedet og ikke i innvandring i seg selv.

The enlargement of the European Union, which included many post-communist countries in the east, marked the beginning of a new era of immigration in Norway. After 2004, labour migration to Norway increased rapidly and Poles became the largest immigrant group in Norway. Further, the settlement pattern of these new labour migrant is different, as they to a much larger degree settles outside the big cities. Rural areas now host a more significant percentage of labour migrants than urban areas.

The labour migrants’ arrival has raised concerns about adverse effects on the labour market, such as increasing social inequality. However, from a rural perspective, immigration is also discussed as a potential solution to the rural depopulation problem.

This dissertation examines the phenomenon of labour migration to rural Norway and its effects on the rural labour market and society. Quantitative register data are used to answer several questions: What are the characteristics of the rural municipalities which hosts many labour migrants? Have labour migration caused increasing income inequality in rural (and urban) areas? Are labour migrants “stuck” in “immigrant niches” (such as the fish processing industry) or do they have chances of upward social mobility, compared to native workers and other immigrants?

The findings suggest that labour migrants settle in the more “viable” rural communities – not the rural areas that struggle the most with depopulation. The decisive factor is however labour market characteristics: labour migrants settle in rural areas that offer jobs in certain low-wage industries. Workers in one of these industries, the fish processing industry, is studied more closely over time, and a clear mobility hierarchy is found: Norwegians are more likely to leave and find better jobs, eastern European labour migrant are more likely to remain in the industry over time, while other immigrants are more likely to exit the labour market. The different mobility patterns strengthen ethnic inequalities in the labour market.

Labour migration is followed by increasing income inequality in the general population. In rural areas, income inequality within the native population is also affected. However, the effect is not particularly large, which suggests that natives and labour migrants mainly work in different segments of the labour market and in different kinds of jobs.

Overall, I conclude that increasing labour migration has resulted in a more unequal rural society, but that the effect on natives (on average) seems to be very modest. Regarding rural depopulation, I argue that the solution to the problem lies in the labour market and not in immigration in itself.