| dc.description.abstract | Denne avhandlingen fokuserer på skoleeierrollen etter at kommunene fikk ansvar for
skolenes kvalitet på starten av 2000-tallet. Avhandlingen søker å beskrive fire
forskjellige kommunale styringsstrategier sett fra kommunalt nivå og fra skolenivå, og
undersøke om kommunene klarer å påvirke skolenes praksis. Målet er å belyse
forskjellige kommunale styringsstrategier og å få kunnskap om hvordan de forskjellige
strategiene fungerer i praksis. I tillegg til å ha fokus på hvilke valg kommunene tar for å
styre skolene har prosjektet fokus på hvordan kommunen kommuniserer med skolene
og hvordan lærerne opplever den kommunale styringen.
Avhandlingen beskriver styringssystemene i fire norske kommuner som aktivt
har tatt styring over skolene sine i perioden 2004 - 2007. Den er basert på intervju med
åtte informanter i hver kommune, bestående av en politiker, en kommunal rådgiver, to
rektorer og fire lærere. Niklas Luhmanns teori om sosiale systemer utgjør det teoretiske
rammeverket for analysene. Styring ses derfor som kommunikasjon og lokal styring av
skolene som selvstendige sosiale systemer. I avhandlingen beskrives styringen i
kommunene ut fra fire forskjellige perspektiver: styring som det å redusere en forskjell,
styring som kommunikasjon, hvilke styringsverktøy kommunene bruker og hvordan
deres styringsstrategier balanserer mellom maktutøvelse og innflytelse.
De fire kommunene er valgt fordi de har forskjellige styringsmodeller og
forskjellig utgangspunkt for styring, men samtidig ble vurdert av fylkeskommunen som
aktive kommuner med fokus på skoleutvikling. To av kommunene er store mål- og
resultatstyringskommuner der den første kommunen er organisert i to nivåer og har en
formannskapsmodell (Kontrakt kommune), mens den andre er en tre-nivåkommune
med parlamentarisk styring (Kontroll kommune). De to siste er mindre kommuner der
en er to-nivå kommune med økonomisk rammestyring (Frislipp kommune) og en er trenivåkommune
med fokus på styring gjennom dialog (Dialog kommune).
I styring som reduksjon av forskjeller mellom kommunale mål og lærernes
opplevde praksis skiller Dialog kommune seg ut fra de tre andre. Dialog kommune
klarer å påvirke hva lærerne ønsker å gjøre i sin praksis, og lærerne opplever
kommunenivået som en støtte for skolenes utviklingsarbeid. I denne kommunen setter politikerne målene ut fra en dialog med rektorer og lærere. I de to målstyringskommunene
setter politikerne målene, men det ser ut til at de i relativt liten grad klarer å
få lærerne til å jobbe med dem. Frislipp kommune er en kommune der politikerne vedtar
mål som er oppstått i enkelte klasser i skolene, uten å klare å påvirke de lærerne som
ikke allerede jobber med prosjektene. I tre av kommunene forteller lærerne at de gjør
som de vil, og det ser ut til at de har en relativt autonom rolle.
Styringen i de fire kommunene arter seg også forskjellig som kommunikasjon.
Jeg identifiserer hvor aktørene snakker sammen og om det finnes
kommunikasjonssystemer som kobler sammen kommunen med skolene. I Frislipp
kommune fremstår de politiske kommunikasjonene som øyer uten koblinger til skolene,
og rådmannens stab forholder seg passiv. I de store kommunene finner man en vertikal
linje av kommunikasjon, svakt koblet i Kontroll kommune og sterkere koblet i Kontrakt
kommune. De to kommunene har også mer eller mindre vellykkede rektor- og
lærernettverk. Kommunikasjonen i Dialog kommune fremstår som et nett av systemer
som kobler sammen alle nivåer og alle aktører i kommunen.
Kommunene bruker verktøy for å synliggjøre målene sine, for å definere
skolenes virkelighet og for å markere makt ovenfor lærerne. De kan ha som funksjon å
forenkle eller redusere antall mulige valg, slik at det blir mer sannsynlig at lærerne
velger «riktig». Frislipp kommune bruker få styringsverktøy ovenfor skolene og baserer
styringen på de kommunale planene og politisk makt. Dialog kommune fokuserer på
makt fra vitenskapssystemet og praksissystemet. De tar i bruk et målrettet
kompetansehevingsprogram og seminarer for å skape samarbeid og dialog mellom alle
aktørgrupper og for å styre lærerne mot prosjektene. En skolebasert evalueringskultur
og skolenes årsrapporter er viktige for å avdekke skolenes virkelighet i kommunen som
fokuserer på eierskap og at prosesser må få ta tid.
Kontroll kommune bruker elektroniske målkart, nasjonale og lokale prøver, en
elektronisk skoleport der mål og resultater kobles sammen i offentlig skue og trussel om
sanksjoner til skolene ut fra resultatene. Kommunen baserer sin styring på utøvelse av
makt basert på politisk makt, organisasjonsmakt, markedsmakt, og makt fra
vitenskapssystemet. Kontrakt kommune har tonet ned bruk av maktutøvelse i forhold til hva Kontroll har, og satser på ledelse med fokus på lederavtaler og en støttende dialog
med rektorene. Nasjonale prøver, muntlige rapporter fra rektorene, skolenes
årsrapporter og statistiske data fra skolene brukes for å defineres skolenes virkelighet.
Kommunen tar i bruk politisk makt og organisasjonsmakt, samtidig som de får tilgang
til makten fra praksissystemene og balanser mer mellom maktutøvelse og innflytelse i
sin styring.
Hovedkonklusjonen er at effektive styringssystemer vil fremstå som komplekse,
og at bygging av kommunikasjon, inkludering av lærerne i prosessen mot målene,
sammen med målrettet kompetanseheving, gir påvirkning på lærernes praksis. Det er
store variasjoner i hvordan kommunene er koblet på skolene sine. Alle lærerne ønsker
seg kommuner som styrer aktivt mot en felles utvikling for skolene, men det er ikke
likegyldig hvordan styringen skjer. I to av kommunene mener lærerne at det styres for
mye (Kontroll og Kontrakt) og i én for lite (Frislipp). Mål- og resultatstyringsmodellene
ser ut til å hindre inkludering av lærerne i prosessene der målene settes, bidra til avstand
eller konflikt mellom aktørene, og disse kommunene mislykkes i sine forsøk å påvirke
praksisen i klasserommene. Det ser ut til å være mer effektivt å styre lærerne gjennom
strategier som har sterk vekt på dialog og innflytelse, enn gjennom maktutøvelse. | nb_NO |
