Influence of the Psychosocial School Environment on Adolescents’ Mental Health, Wellbeing, and Loneliness: Impact of a Psychosocial School Programme and Other Factors

Abstract

This PhD project is designed to study factors in the psychosocial school environment that may help prevent mental problems, loneliness and promote wellbeing among students in upper secondary school in Norway. This topic has been approached in two ways: First, by examining the longitudinal relationships between students’ perceptions of the psychosocial classroom environment and school loneliness (Article I). Second, through evaluating the effectiveness of the psychosocial school programme VIP partnership on students’ perceptions of the social classroom environment (Article II), self-reported internalizing problems, happiness, and loneliness (Article III). The latter paper also examined whether students’ baseline level of social anxiety moderated the programme’s effectiveness. Student data were collected after one week, 10 weeks and six months into the school year 2017/18, by means of electronic self-reporting questionnaires administered in school classes. A quasi-experimental test-control group design was employed, and the sample comprised 3,155 first-year students at 17 upper secondary schools in Norway. In addition, teacher data were collected to assess programme fidelity. The key findings of Article I were that that students’ school loneliness was uniquely and strongly predicted by their experience of the social classroom environment, and that perceptions of emotional and instrumental support from teachers did not significantly predict this outcome. Overall, these results indicate that the peersetting within the school context is particularly important for adolescents’ socioemotional functioning. The main finding in Article II was that participation in VIP partnership was associated with more positive perceptions of the social classroom environment in five of the ten test schools (d = .19–.51), and that the effectiveness on this variable appeared to depend on the number of years teachers had used the programme. These results may indicate that the effects of the programme on this outcome is related to the implementation timeframe. Next, the findings of Article III suggested that participation in VIP partnership was associated with higher levels of happiness (d = .12), and lower internalizing problems in the subgroups with no (d = .30) and low (d = .14), but not high, social anxiety symptoms at baseline. No significant effects were found for loneliness at posttest or for any outcome measure at six-month follow-up. These results suggest that the overall effectiveness of VIP partnership on these outcomes is temporary and limited. These somewhat modest findings from Article III are largely consistent with results from other environment-based, universal school programmes for mental health, and should be seen in the context of a range of potentially moderating factors related to the type of intervention (universal), the complexity of the outcome phenomena and the school context, as well as various methodological features. Importantly, qualitative data from teachers indicated that many experienced the programme as positive because they believed it provided the students with various social opportunities. In this sense, the study results can be taken to indicate that one should possibly reduce the expectations of achieving considerable effects from the programme on students’ mental health and loneliness and focus as much on the potential intrinsic value of the programme.

Sammendrag Denne ph.d.-avhandlingen studerer faktorer i det psykososiale skolemiljøet som kan bidra til å forebygge psykiske problemer og ensomhet og fremme trivsel blant elever i videregående skole i Norge. Dette temaet har blitt tilnærmet på to måter: For det første gjennom å undersøke de longitudinelle sammenhengene mellom elevenes oppfatninger av det psykososiale klassemiljøet og ensomhet (Artikkel I). For det andre, gjennom å undersøke virkningen av det psykososiale skoleprogrammet VIP-makkerskap på elevenes oppfatninger av det sosiale klassemiljøet (Artikkel II), selvrapporterte psykiske problemer, lykkefølelse og ensomhet (Artikkel III). I sistnevnte artikkel ble det også undersøkt om elevenes nivå av sosial angst modererte virkningen av programmet. Elevdata ble samlet inn i skoletiden gjennom elektroniske selvrapporteringsskjema, henholdsvis én uke, 10 uker og seks måneder ut i skoleåret 2017/18. Designet var kvasieksperimentelt med test- og kontrollgrupper, og utvalget var 3155 førsteårsstudenter ved 17 videregående skoler i Norge. I tillegg ble lærerdata samlet inn for å undersøke programfidelitet. De viktigste funnene fra Artikkel I var at elevenes ensomhet i skolen ble sterkt predikert av hvordan de opplevede det sosiale klassemiljøet, og videre, at oppfatning av emosjonell og instrumentell støtte fra lærere ikke predikerte ensomhet. Samlet sett indikerer disse funnene at jevnaldersettingen i skolen er spesielt viktig for ungdoms sosioemosjonelle fungering. Hovedfunnet i Artikkel II var at deltakelse i VIP-makkerskap var forbundet med mer positive oppfatninger av det sosiale klassemiljøet i fem av de ti deltakende testskolene (d = .19 – .51), og at effekten på denne utfallsvariabelen så ut til å avhenge av antallet år lærerne hadde brukt programmet. Disse resultatene kan indikere at virkning av VIP-makkerskap på dette utfallsmålet er relatert til hvor lenge programmet har vært brukt på skolen. Til slutt viste funnene fra Artikkel III at deltakelse i VIP-makkerskap var forbundet med høyere lykkefølelse (d = .12), og lavere nivåer av psykiske problemer blant elever uten (d = .30) og med lave (d = .14) symptomer på sosial angst ved første måling, men ikke blant elevene med høyere symptomnivåer. Det ble ikke funnet noen signifikant virkning av programmet på ensomhet ved posttest, eller på noen av utfallsmålene ved seksmånedersmålingen. Samlet sett tyder resultatene på at virkningen av VIP-makkerskap på disse utfallsmålene er kortvarig og begrenset. De beskjedne funnene fra Artikkel III samsvarer i stor grad med resultater fra andre miljø-sentrerte, universelle skoleprogrammer for psykisk helse, og bør sees i sammenheng med en rekke potensielt modererende faktorer knyttet til intervensjonstype (universell), kompleksiteten til utfallsfenomenene og skolekonteksten, og ulike metodiske aspekter. Et viktig funn var at kvalitative data fra lærere indikerte at mange opplevde VIP-makkerskap som positivt fordi de mente det ga elevene ulike sosiale muligheter. I den forstand kan resultatene fra studien sies å antyde at man muligens skal redusere forventningene om å oppnå store programeffekter på elevenes psykiske helse og ensomhet og fokusere like mye på programmets potensielle egenverdi.