Barriers against extended use of environmental assessment methods for certification of existing housing companies

Abstract

Bruken av miljøsertifiseringsverktøy for å sertifisere eksisterende boligselskaper har ennå ikke vokst fram som en etablert prosedyre. Dette prosjektet har til hensikt å utforske bruken av slike verktøy i en boligselskapskontekst, samt studere utfordringer knyttet til utvidet bruk. Følgende forskningsspørsmål har blitt konstruert. FS1: Hvor omfattende er bruken av miljøsertifiseringsmetoder i prosjekter knyttet til boligselskaper i Norge? FS2: I hvilken grad er en dokumentert bærekraftig yteevne til et rehabiliteringsprosjekt og tilknyttet resultat verdsatt av tilknyttede beboere i boligselskaper i Norge FS3:Hvilke potensielle barrierer eksisterer mot økt bruk av miljøsertifiseringsprosjekter I prosjekter tilknyttet boligselskaper i Norge? Målet med å besvare disse spørsmålene er å avdekke barrierer mot en eskalerende bruk av slike sertifiseringsmetoder i nevnte kontekst, og dermed fasilitere en kortere destinasjonstid for de bærekraftsmålene som er uttrykt av nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunnet. En voksende konsensus blant internasjonale forskere anerkjenner at verden befinner seg i en klimakrise som følger av menneskeskapt global oppvarming. Bygnings-, konstruksjons- og renovasjonssektoren er ansvarlig for nesten 40 prosent av globale CO2-utslipp og 13 prosent av BNP. World Resources Institute har identifisert den som sektoren med det største potensialet for redusert utslipp av drivhusgasser til lavest kostnad (Stewart, 2019). I Norge er det antatt at 80 % av bygningsmassen I år 2050 allerede har blitt bygget i dag (Kommunal- og regionaldepartementet, 2012). Fokuset på bærekraftig utvikling øker stadig, men en slik utvikling kan ikke foregå kun gjennom konstruering av nybygg. Rehabilitering av eksisterende bygg er også et område med stort uutnyttet potensiale. Miljøsertifiseringsmetoder med hensikt å dokumentere prosjekters bærekraftige yteevne er ennå relativt nytt, men de får stadig større fotfeste. Slike metoder brukt på eksisterende bygninger henger imidlertid fortsatt etter, og spesielt gjelder dette boligselskaper. Denne delen av boligmassen har også behov for oppmerksomhet i diskusjonen om bruk av miljøsertifiseringsmetoder. En kombinasjon av et litteraturstudie og en intervjuprosess legger grunnlaget for følgende studie. Litteraturstudiet har fokusert på hovedtemaene bærekraft, rehabiliteringsprosjekter, miljøsertifiseringsmetoder og fasilitetsstyring. Intervjuprosessen inkluderer fire semistrukturerte dybdeintervjuer med informanter som nylig har vært sentralt involvert i et rehabiliteringsprosjekt tilknyttet et borettslag på Østlandet. Studien har avdekket flere kategorier med barrierer mot utvidet bruk av miljøstertifiseringsverktøy i en boligselskapskontekst, inkludert kostnad, samarbeid mellom næringslivet og myndighetene, dokumentasjon og kunnskapsnivå. Det er indikasjoner på at førstnevnte og den påfølgende ansees som de mest signifikante barrierene, hvilket impliserer en fokusert innsats på å bryte denne barrieren i første omgang om en ønsker å påvirke framtidig vekst av slike metoder i størst mulig grad. Nedbryting av alle ovennevnte barrierer vil imidlertid bidra til en grønnere framtid for en bygnings- og konstruksjonssektor i hurtig vekst. Det mest effektfulle tiltaket for å kjempe mot både kostnadsbarrieren, ser ut til å være en mer utbredt involvering av myndighetsinstitusjoner. Dette synliggjør viktigheten av å ikke bare ta bærekraftens tre pilarer i betraktning, men også en solid institusjonell grunnmur for å kunne se en bærekraftig vekst av den delen av bygningsmassen som involverer boligselskaper.

The use of environmental assessment methods to certify existing housing companies has yet to grow into an established procedure. This master's thesis aims to map out the use of such methods in this context, and to study challenges regarding extended use. The following research questions have been constructed. RQ1: How widespread is the use of environmental assessment methods within projects involving housing companies in Norway? RQ2: To what extent is a documented sustainable performance of a refurbishment project and its resulting deliverable valued by the affected residentials in housing companies in Norway? RQ3: What may be potential barriers against increased use of environmental assessment methods within projects involving housing companies in Norway? The purpose is to uncover potential barriers against an escalating use of such certification tools in this defined context, which may facilitate a shorter arrival time towards the sustainability goals set by the national government and the international community. There is an emerging consensus among international researchers that the current climate crisis with the global warming is induced by mankind. The building, construction and renovation sector is responsible for nearly 40 percent of global CO2-emissions and 13 percent of the global GDP. World Resources Institute has identified it as the sector with the largest potential for GHG emission reductions at the least economic expenses (Stewart, 2019). In Norway, 80 % of the building stock in 2050 is expected to have already been built today (Kommunal- og regionaldepartementet, 2012). There is an increasing emphasis on sustainable development, however this development cannot happen with the new construction alone. Refurbishment of existing buildings is also an area of untapped potential. Environmental assessment methods used to document and document the sustainable performance of projects is still a fairly new movement, but is increasing rapidly in its use. Still, its use for existing buildings lags behind, particularly within housing companies. This part of the building stock need also to be considered when discussing the use of environmental assessment methods. A combined literature study and interview process lays the basis for the following study. The literature study has focused on the main topics of sustainability, refurbishment projects and environmental assessment methods. The interview process includes four semi-structured in-depth interviews with informants who recently has been centrally involved in a refurbishment project on a housing cooperative in eastern Norway. The study has uncovered several categories of barriers against extended use of environmental assessment methods in a housing cooperative context, including; cost, industry and governmental cooperation, documentation, and the level of knowledge of the subject. The two first ones seems to be the most significant, which implies that this is where the effort should be focused in order to have the biggest impact on future growth of the methods. Breaking down one of the above mentioned barriers may contribute to a greener future for a building and construction sector in accelerated growth. The most effectful measure to combat the cost barrier as well as the cooperative barrier, seems to be a wider involvement of governmental institutions, highlighting the importance of considering not only the three pillars of sustainability, but also a solid institutional foundation in order to have a sustainable growth of the part of the building stock involving housing companies.