Helplessness & Trauma: The Relative Influence of Peritraumatic Helplessness and Danger on Long-Term Mental Health Among Norwegian Peacekeeping Veterans

Abstract

Hjelpeløshet og traumer: Rollen til peritraumatisk hjelpeløshet i utviklingen av posttraumatiske symptomer hos veteraner fra norske fredsbevarende styrker

Mål: Peritraumatisk hjelpeløshet har blitt foreslått som en særlig potent faktor når det kommer til å utløse psykiske plager etter eksponering for alvorlige hendelser. Denne studien ønsket å undersøke sammenhengen mellom eksponering for slike opplevelser og psykisk helse flere år etter hendelsene. Hypotesen var at alvorlige hendelser med en sannsynlig komponent av peritraumatisk hjelpeløshet i større grad ville være assosiert med psykiske plager, sammenliknet med traumatiske stressorer som ikke eksplisitt innebar hjelpeløshet, men primært fare for liv og helse.

Metode: Vi benyttet datamateriale fra en tverrsnittsundersøkelse utført i 2016 av norske veteraner som tjenestegjorde i fredsbevarende styrker i Libanon i perioden 1978-1998 (N = 10.605). Deltakere fylte ut PCL-17, HADS, General Health Questionnaire-28 og AUDIT samt et instrument ment å fange opp eksponering for krigssone-opplevelser. Multiple regresjonsanalyser ble gjennomført for å undersøke krigssone-opplevelsenes påvirkning på utfallsmål for psykiske plager.

Resultater: Både eksponering for farebaserte traumer og traumer med antatt peritraumatisk hjelpeløshet viste signifikant sammenheng med alle utfallsmålene. Å bli eksponert for farebaserte traumer var den tydeligste prediktoren for posttraumatiske symptomer i denne modellen (p<.001), og forklarte hovedparten av variansen på symptommålene. Traumer med peritraumatisk hjelpeløshet var også en signifikant prediktor for negativ posttraumatisk utvikling når det det gjaldt depresjon, PTS, generell psykisk helse og alkoholbruk, men forklarte mindre varians i modellen.

Konklusjon: Vi fant at krigssone-opplevelser med peritraumatisk hjelpeløshet ikke var en mer potent faktor for negativ posttraumatisk utvikling, sammenliknet med tradisjonelle fare- og fryktbaserte opplevelser. Eksponering for slike hendelser hadde likevel en signifikant sammenheng med psykiske plager, mange år etter tjeneste i Libanon. Vi kunne ikke kontrollere for opplevd hjelpeløshet i det vi definerte som primært fare- og fryktbaserte stressorer i denne studien. Gitt tidligere funn, kan resultatene delvis la seg forklare av at det man identifiserte som primært farebaserte stressorer, også innebar en grad av peritraumatisk hjelpeløshet. Studien understreker likevel den negative påvirkningen fare- og fryktbaserte traumer kan ha for psykisk helse.

Objective: Peritraumatic helplessness has been proposed as a particularly salient factor in terms of generating psychological distress after exposure to major stressors. The current study aimed to investigate the impact of traumatic stressors likely involving peritraumatic helplessness on long-term psychological distress. We hypothesized that such high stress situations would be associated with more reports of post-traumatic distress relative to traumatic stressors not explicitly involving helplessness, i.e., primarily danger to life and health.

Method: We used data from a cross-sectional, post-deployment survey of Norwegian peacekeepers deployed to Lebanon from 1978-1998 (N=10.605). Participants were assessed on PCL-17, HADS, General Health Questionnaire-28, AUDIT, and on measures capturing exposure to various war-zone stressors. Multiple regressional analyses were conducted in order to explore the impact of stressor variables on measures of psychological distress.

Results: Exposure to Danger-Based Trauma and Helplessness Trauma explained a significant amount of the variance in all the outcomes. Exposure to Danger-Based Trauma was the most significant predictor of post-traumatic symptoms in the model. Danger-Based Trauma had a significant influence on reports of psychological distress and accounted for most of the variance on the symptom measures. However, Helplessness Trauma was also a significant predictor for post-traumatic development with regards to depression, PTS, general mental health, and alcohol use.

Conclusions: Helplessness, in the current sample, did not prove to be a more salient predictor for post-traumatic sequelae than traditional danger- and fear-based stressors. It did, however, account for some unique variance in the deprecation of post-deployment mental health. We were not able to control for perceptions of helplessness associated with danger- and fear-based stressors in the current study. Given the previously established salience of peritraumatic helplessness with regards to subsequent negative mental health outcomes, the results may thus be partially explained by danger-based stressors also eliciting a high degree of peritraumatic helplessness.