| dc.description.abstract | Mange av de senere års nasjonale satsinger, uavhengig av tematisk tilnærming, har hatt som mål å videreutvikle undervisningskvaliteten for å øke elevenes læringsutbytte. Det settes i verk skoleutvikling, men det er krevende å skape reell og varig endring. FUS-prosjektet (Funksjonell skriveopplæring i de første skoleårene), er et FoU- prosjekt som inkluderer totalt 60 norske skoler. I denne studien har jeg valgt å studere hvordan FUS-prosjektet får rotfeste i kollektiv praksis.
Jeg valgte et kombinert design for denne studien. Jeg benyttet en survey for å gi et generelt bilde av temaet i problemstillingen, og som grunnlag for å velge case-skole til den kvalitative delen av studien. På den valgte case-skolen intervjuet jeg rektor samt én lærergruppe. Hensikten var å få dypere innsikt i hva som oppleves som viktig i et kollektivt utviklingstiltak, både fra et lærer- og et ledelsesperspektiv.
I analysen av intervjuene, benyttet jeg konstant komparativ analysemetode. Gjennom denne prosessen utviklet jeg fire hovedkategorier; Støtte, Klima, Engasjement og Struktur, og under den sistnevnte også tre subkategorier. Både sub- og hovedkategorier representerer vilkår for kollektiv utvikling.
Erfaringsdeling og spredning brukes ofte om videreføringen av prosjekter. Et sentralt spørsmål er om det er mulig å lære av andres erfaring, og om det er det, hvordan? Funnene i denne studien, i lys av den teoretiske rammen som er sosialkonstruktivisme, peker i retning av at lærere må gis muligheten til å erfare i praksis. Dette betyr at en videreføring fordrer en systematisk utprøving av praksiselementer fra FUS-prosjektet. Ut fra funn i denne studien, kan det tyde på at «deling» blir et begrep med et tomt innhold, eller at man i møte med en forventning om at kunnskap eller metodikk kan deles, ikke har egnede verktøy. Det er god kjennskap til at det må settes av tid til dette arbeidet, men usikkerhet knyttet til hvordan man konkret jobber med utviklingen av kollektiv praksis. Funn i studien tyder på at den største utfordringen neppe er hverken tid, eller selve tankegodset i FUS-prosjektet, men hvordan man skal jobbe med implementeringen. Ledere må designe arenaer for samarbeid, og være forberedt på å lede i situasjoner der det nye møter det etablerte, og når praksiser møtes og brynes mot hverandre. Ekstern støtte kan være god hjelp i dette arbeidet, ikke bare på innhold, men også prosess. | |
