En empirisk analyse av terminstrukturen til norske renter - forventningshypotesens gyldighet
Abstract
Denne avhandlingen studerer terminstrukturen til norske renter med det formål å undersøke
om det finnes en sammenheng i utviklingen mellom korte og lange renter. Om så er tilfellet
vil det kunne bidra til å forutse fremtidige renter. I henhold til forventningshypotesen skal
avkastningen ved å investere i like renteinstrumenter med forskjellig løpetid være den samme
innenfor en gitt investeringshorisont. Gjennom å teste for tidsserieegenskaper i
statsobligasjoner, statskasseveksler og NIBOR-renter undersøkes det om
forventningshypotesen har gyldighet i norsk renteutvikling. Observasjonsperiodene som
benyttes er 1990-2014 og 2003-2014. Innenfor disse periodene studeres renter med løpetid på
10 år, 3 år og 3 måneder.
Testprosedyrene baserer seg på etablert økonometrisk teori. Test for stasjonaritet indikerer at
rentevariablene er stasjonære i førstedifferansen. Videre testes kombinasjoner av
rentevariablene for kointegrasjon, kausalitet og feilkorrigering for å studere den langsiktige
sammenhengen.
Resultatene fra testene gir ikke grunnlag for å bekrefte forventningshypotesens gyldighet i
Norge. Det er gjennomgående at korte renter følger utviklingen i lange renter, men det finnes
ikke tilstrekkelig støtte i testene til å konstatere at lange renter følger utviklingen i korte
renter. Studien viser også at rentekombinasjonene med korteste termindifferanse i sterkest
grad indikerer likevektsammenheng.