dc.description.abstract | Formålet med denne masteravhandlingen har vært å få økt innsikt i hvordan
familieterapeuter reflekterer over egen praksis knyttet til det å stå i utfordrende
situasjoner. I den sammenheng har begrepene tilstedeværelse og selvrefleksivitet blitt
utforsket. Det empiriske materialet ble til gjennom en fenomenologisk
forskningstilnærming, hvor det halvstrukturerte dybdeintervjuet ble benyttet for å få
innsikt i fenomenene. Gjennom analyseprosessen kom jeg frem til at materialet best
kunne beskrives ut i fra temaene ”relasjon ” ”bevegelse/balanse ” og
”selvrefleksivitet ”. Avhandlingen er bygget på problemstillingen:
Hvordan opplever familieterapeuter betydningen av tilstedeværelse og
selvrefleksivitet knyttet til utfordrende situasjoner?
Problemstillingen besvares på bakgrunn av rådgivningsvitenskaplig teori og blir
drøftet opp i mot de kategorier som har fremkommet i analysen. Studien løfter frem
terapeutenes stemmer som hevder det er sentralt å være i bevegelse og balanse for å
kunne oppnå en god relasjon. Der man må utfordre, men samtidig være støttende for
at endring kan skje. Familieterapeutene ser på viktigheten av å kunne se mennesket i
en større sammenheng, hvor følelser, kropp og sinn er sentrale faktorer. Terapeutene
legger hver på sin måte vekt på at når utfordringer oppstår i hjelperrelasjonen er det
krevende å være tilstede og selvrefleksiv. Deres ønske er å kunne få reflektere mer
over egen praksis der debrifing er et sentralt aspekt. Gjennom mer refleksjon og
dialogbaserte samtaler terapeutene i mellom vil de stå bedre rustet for å kunne møte
utfordringer i deres veiledningsarbeid. | nb_NO |