Når kjønn blir et problem. En analyse av kjønnsforståelser i Nasjonal faglig retningslinje for kjønnsinkongruens.

Abstract

I denne oppgaven foretar jeg en kritisk diskursanalyse av Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for kjønnsinkongruens, heretter referer til som retningslinjen. Målet er å undersøke hvilke kjønnsforståelser som er i spill i norske helsemyndigheter. Jeg tar utgangspunkt i Carol Lee Bacchis «What’s the problem represented to be?»-tilnærming, og bruker denne for å identifisere hvordan problemer med kjønn blir representert i retningslinjen, underliggende idéer om kjønn, og hva som forblir uproblematisert og taust.

De siste årene har det vært flere endringer som har påvirket transpersoners rettigheter og helsetilbud, eksempelvis lovendringen om juridisk kjønn fra 2016, og Verdens helseorganisasjons overgang til en ny diagnosemanual og introduksjonen av diagnosen kjønnsinkongruens. Det har allerede blitt gjort forskning i Norge på kjønnsbekreftende behandling og hvilke virkelighetsforståelser som rører seg på transfeltet. Min oppgave bidrar med et øyeblikksbilde av situasjonen i dag, og en grundig undersøkelse av en av kjønnsforståelsene som er i spill hos Norges helsemyndigheter.

Gjennom analysen som gjøres i oppgaven viser jeg hvordan retningslinjen representerer et brudd med tidligere dominerende forståelser av kjønn og trans i helsetilbudet. Kjønn blir implisitt representert som noe fragmentert, sammensatt av ulike komponenter som individer selv setter sammen til sitt ideelle hele, istedenfor et binært tokjønnssystem. Problemet oppstår når personer ikke finner aksept for sin konstellasjon av kjønnskomponenter, og dersom et eventuelt manglende samsvar mellom ønske og situasjon utgjør en for stor belastning. Identiteten får en viss autoritet som rettesnor i behandlingen, og fremstår dermed som noe iboende og essensielt i oss – så lenge den oppfattes som stabil utenfra.

Jeg finner også en individualistisk forståelse av kjønn i retningslinjen, hvor kjønn blir et individuelt anliggende. Samfunnets rolle forblir taust, og samfunnet blir dermed heller ikke ilagt noe ansvar for hvordan kjønn blir et problem.

Retningslinjen har også et uløst dilemma med sykeliggjøring. De forsøker å unngå det, men kommer ikke unna potensialet for negative symptomer som ligger i diagnosen kjønnsinkongruens. Jeg drøfter sammenhengen mellom sykeliggjøring og et sterkt skille mellom normative og ikke-normative kropper. Istedenfor foreslår jeg et alternativt perspektiv, hvor transpersoner ikke blir konstruert som grunnleggende forskjellig fra cispersoner på basis av kjønnstrøbbel.

In this thesis I conduct a critical discourse analysis of the Norwegian Directorate of Health’s national guideline for gender incongruence, from now on referred to as the guideline. The goal is to examine which understandings of gender are in play in Norwegian health authorities. I use Carol Lee Bacchi’s “What’s the problem represented to be?”-approach to identify how problems with gender are represented in the guideline, underlying ideas about gender, and what remains unproblematized and silenced.

During the last years there has been several changes affecting trans people’s rights and healthcare in Norway, for example Norway’s 2016 law on gender recognition, and the World Health Organization’s (WHO) transition to a new edition of the International Classification of Diseases (ICD) and introduction of gender incongruence as a diagnosis. Research has already been conducted in Norway about gender-affirming healthcare and which perceptions of reality that exist in the field. My thesis offers a snapshot of today’s situation, and a thorough analysis of one of the understandings of gender that are in play in Norway’s health authorities.

Through the analysis conducted in this thesis I show how the guideline represents a change from earlier dominating understandings of gender and trans in healthcare. Gender is implicitly represented as something fragmented, constructed from different components that individuals put together on their own to create their ideal whole, instead of a binary two-gender system. The problem arises when people do not find acceptance for their constellation of gender components, and if a potential lack of coherence between one’s wish and situation make out too great of a burden. Identity gets a certain authority as the guiding star in gender-affirming healthcare, and thus appears as something inherent and essential in us – as long as it is perceived as stable from the outside.

I also find an individualistic understanding of gender in the guideline, where gender remains an individual concern. The role of society remains silent, and hence the guideline’s ability to discuss society’s role in gender becoming a problem is limited.

The guidelines also have an unsolved dilemma when it comes to pathologizing gender incongruence. Attempts are made to avoid it, but they cannot get away from the potential development of negative symptoms inherent in gender incongruence as a diagnosis. I discuss connections between pathologizing and a strong divide between normative and non-normative bodies. I present an alternate perspective, where trans people are not constructed as inherently different from cis people on the basis of gender trouble.