| dc.description.abstract | Oslo. Den er formet som en redegjørelse av de sentrale sammenhengene og elementene jernbanesystemet utgjøres av, og et casestudium hvor disse sammenhengene og elementene blir belyst.
Caset er Ruteplan 2012 (R2012), som står for den planlagte nytteutløsende effekten av Askerbanens ferdigstillelse høsten 2011.
Denne oppgaven ønsker å se nærmere på de jernbanetekniske og institusjonelle sammenhengene som ledet fram til utsettelsen av R2012.
Jernbanesystemet rundt Oslo styres av grunnrutemodellen som er etablert for å kunne håndtere trafikken gjennom Oslotunellen. Denne grunnruten har ikke endret seg siden 1980. Siden den gang har det blitt satt i gang en rekke prosjekter for å øke hastigheter, og fjerne flaskehalser, men den store tilbudsendringen har uteblitt. Med R2012 skulle denne rekken brytes av en togrevolusjon rundt Oslo.
Jernbanen er et system, og har store beskrankninger i frihetsgradene, og hver eneste bevegelse må planlegges. Det gjør systemet meget planintensivt.
Graden av effektivt samvirke mellom infrastruktur og rullende materiell bestemmer kapasiteten i systemet, og dermed samfunnsnytten.
Planene knyttet til R2012 viste seg å være for lite intensive, ettersom man to år før full implementering må meddele bevilgende myndighet at man nå har prosjekter til en verdi av rundt 2 milliarder kroner, og to års tapt samfunnsnytte.
Undersøkelsen av caset viser et jernbanesystem hvor de forskjellige (sentrale) aktørene har store koordineringsproblemer internt og seg imellom. De viser også at det er en helling mot en infrastrukturdominans i løsingen av problemene for jernbanen, framfor en søken etter alle andre alternativer først. | nb_NO |
