Det er for enkelt å si at barnehagen ikke så dem. En kvalitativ studie om barnehagelærere sin erfaring med barn som kan være utsatt for vold og omsorgssvikt.

Abstract

Med denne studien ønsker jeg å undersøke hva som påvirker barnehagelærere, i møte med barn som kan være utsatt for vold og omsorgssvikt av foreldre eller andre omsorgsspersoner. Hvilke utfordringer møter de ansatte knyttet til denne problematikken? Studien har en kvalitativ tilnærming der jeg har intervjuet barnehagelærere i ulike barnehager i en kommune i Norge. Jeg gjennomførte 6 intervjuer med barnehagelærere i ulike barnehager. Med utgangspunkt i deres erfaringer og tanker, ønsker jeg å få et innblikk i utfordringer knyttet opp mot å se barn utsatt for vold og omsorgssvikt i barnehagen. Funnene fra undersøkelsen viser flere grunner til at det er vanskelig å se barns signaler på vold og omsorgssvikt. Dette er ofte en bekymring som starter med en magefølelse, men som utvikler seg over tid. De daglige møtene med barn og foreldre gir barnehagelærere gode muligheter til å se, men samtidig oppleves det å bli godt kjent som en utfordring i å se det misbrukte barnet. Jeg fant fire utfordringer i møtet med barn som bekymrer. Det første var utfordringer med å forstå hva et barns atferd betyr, og se dette som en mulig reaksjon på vold og omsorgssvikt. Det neste er foreldresamarbeidet, hvor det kan være utfordrende å ta opp noe vanskelig som omhandler barnet deres. Videre fant jeg at barnehagelærerne opplever å ikke ha nok kunnskap om vold og omsorgssvikt mot barn. Flere ønsker mer kompetanse fra utdanningen, for å bli bedre forberedt på hva som venter dem når de kommer ut i jobb i barnehagen. De ønsker å være bedre rustet til å kjenne igjen barns mulige signaler på vold og omsorgssvikt. Den siste utfordringen indikerer at det oppleves vanskelig å prate med små barn om vold og omsorgssvikt. Personalet i barnehagen skal vite hvordan omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep kan forebygges og oppdages. Å greie dette er utfordrende på ulike nivå. Det er en ting å ha kunnskap om vold og omsorgssvikt, men det er noe annet å vite hvordan man skal gå frem når et barn bekymrer. Fra magefølelsen kommer snikende, er det et enormt ansvar som hviler på barnehagen sine skuldre i den videre håndteringen av bekymringen for barnet. Om barnehager er godt nok kjent med hva dette ansvaret innebærer, er et spørsmål verdt å stille.

In this study, I attempt to find what affects preschool teachers in their work with children who are at risk of experiencing violence and abuse by parents or other caregivers. What challenges do preschool teachers face connected to these issues? This is a qualitative study where I interviewed preschool teachers from different kindergartens in one county of Norway. The survey consisted of six single interviews. Based on the experiences and thoughts shared in the interviews, the aim was to gain an insight into the challenges of identifying children who are exposed to violence and abuse. Findings from the survey indicate that there are several reasons why it is difficult to recognize signs from children who might be exposed to violence and abuse. It often starts with a gut feeling, and then develops over time. Daily meetings between children and their parents give preschool teachers good possibilities to recognize signs of abuse, but at the same time these daily meetings might also raise obstacles in recognizing an abused child. I found four challenges when working with children that may be suspected of being an abuse victim. Firstly, it was challenging understanding children’s behavior, and to recognize possible reaction to violence and abuse. Secondly, positive relationships between teachers and parents can make it difficult to talk about something profoundly negative about their child. Furthermore I found that the pre-school teachers interviewed felt that they have insufficient knowledge about violence and abuse against children. Several wanted more competence from their education to be more prepared before they start working in a kindergarten. They wanted to be better equipped to recognize possible signs of violence and abuse. The final challenge I found was the difficulty of talking about violence and other abuse with small children. Kindergarten staff are supposed to know how recognize and prevent abuse, including violence and sexual abuse. This is challenging to do in many levels. It is one thing having knowledge about violence and abuse, but it is another to know what to do when concerned about a child. From the moment the gut feeling creeps up, the further handling of this concern is a huge responsibility. Whether or not kindergartens are aware of the gravity of this responsibility is a question worth asking.