Partiene som opinionsledere og opinionsformidlere på klimasaken

Abstract

I denne oppgaven forsøkte jeg å undersøke problemstillingen i hvilken grad de politiske partiene er opinionsledere og opinionsformidlere for velgerne sine på klimaspørsmålet. De politiske partiene ble først inndelt i ulike partigrupper basert på hvor samlet eller fragmentert klimabudskapet deres var på åtte klimastandpunkter. Med Zallers RAS-modell og teori om motivert fornuft, undersøkte jeg i første omgang med hjelp av krysstabeller, at det er forskjeller i oppslutningen om grønn klimapolitikk blant velgerne til de forskjellige partiene basert på inndelingen av klimabudskapet. De grønne partiene hadde større velgerandeler som støttet grønn klimapolitikk, hvor den grønneste partigruppen, de Helgrønne, hadde størst oppslutning. Den Grågrønne partigruppen hadde blandet oppslutning om grønn klimapolitikk, og hadde velgerandeler som kan beskrives som både klimaskeptiske og grønne, men hvor majoriteten tenderte mot midten. De to grå partigruppene hadde minst oppslutning om grønn klimapolitikk, hvor det gråeste partiet, de Helgrå, hadde betraktelig mindre velgerandeler for grønn klimapolitikk enn den Grå partigruppen. Funnene stemmer overens med forventningene fra Zallers teori, hvor politiske partier gis stor betydning for holdningene og meningene folk har.

Ved hjelp av en multippel regresjonsanalyse og en logistisk regresjonsanalyse, blir videre partiene som opinionsledere undersøkt med utgangspunkt i velgernes partitilhørighet. Her var forventningen at de med sterk partitilhørighet for partiene er enda mer mottakelige for partienes budskaper. Den multiple regresjonsanalysen viser at det er et samspill til stede mellom partiene og partiidentifikasjon på velgernes klimaholdninger, men at dette samspillet ikke er like fremtredende hos alle partiene i like stor grad. Med kontrollvariabler ble det også avdekket at menn er mer klimaskeptiske enn kvinner, at utdanning har en utjevnende effekt, og at frykt for økonomien samt tilknytning til arbeidssektorer med store klimagassutslipp påvirker klimaholdningene i negativ retning. Ved hjelp av logistisk regresjonsanalyse var samspillet dummykodet, og det ble avdekket at det er interne forskjeller på klimaholdningene til velgerne av samme partier basert på graden av partitilhørighet. Velgerne med sterk tilhørighet for de grønne partiene hadde større sannsynlighet for å ha høy grønn klimaholdning enn velgerne med ingen/svak partitilhørighet, og velgerne med sterk tilhørighet for de grå partiene hadde mindre sannsynlighet for å ha høy grønn klimaholdning enn velgerne med ingen/svak partitilhørighet.

In this study I try to examine the issue to what extent the political parties are opinion leaders and opinion communicators for their voters on the climate question. The political parties were first divided into different party groups by the consistency of their climate message, based on their party positions on eight different indicators. With Zaller’s RAS-model and the theory of motivated reasoning, and with the use of cross-tabulation, I examined that there are differences in the support of green climate policy among the voters of the different parties based on the consistency of their climate message. The green parties had bigger support in favor of green climate policy, wherein the greenest party group, the “all greens”, had the biggest support. The “Green-gray” party group had mixed support for green climate policy and had a voter share that can be described as both climate sceptic and green, but where most of the voters tended towards the middle of the issue. The two gray parties had the least support for green climate policy, where the grayest party, the “all-grays”, had significantly less voters in support of green climate policy compared to the “grey” party group. The findings correspond with the expectations derived from Zaller’s theory, where political parties take on a chief role in forming the voter’s attitudes and opinions.

By using a multiple regression analysis and a logistic analysis, the issue regarding the political parties as opinion leaders were examined closer in terms of the voter’s party identification. The expectation here was that the voter with a strong affiliation for their parties, are even more receptive to the party messages. The multiple regression analysis showed that there is an interaction between the parties and party identification on the voter’s climate attitudes, but this interaction isn’t as prominent in all the party groups. By the use of control variables, it was uncovered that men are more sceptic than women in regards to climate; that education has a moderating effect, and that fear for the economy and affiliation to the sectors with the greatest greenhouse gas emissions, affect climate attitudes negatively. By using logistic regression, the interaction was dummy-coded, and the analysis revealed that there are internal differences on the climate attitudes among voters of the same parties based on the degree of party affiliation. Voters with strong affiliation for the green parties had greater odds of having green attitudes concerning the climate, compared to the voters with weak or no affiliation for the same parties. The same was true in reverse for the gray party groups, where strong affiliation indicated lesser odds of having green attitudes concerning the climate, while weak or no affiliation to the same parties indicated greater odds of having green attitudes.