Jeg skjønner ikke hvorfor vi må på egne kvinnekurs - En kvalitativ undersøkelse av kvinnelige toppdommeres erfaringer med likestillingstiltak i håndball

Abstract

Denne oppgaven handler om hvilke oppfatninger, holdninger og erfaringer kvinnelige toppdommere i håndball har til kjønnspolitiske strategier som egne kvinnekurs, og hvordan kursene forståes som et kjønnspolitisk virkemiddel. For å gi svar på dette har jeg benyttet meg av kvalitative forskningsintervju av fem kvinnelige toppdommere som deltok på Kvinneprosjektet i håndball, sesongen 2018/2019. I tillegg har jeg mottatt nyttig informasjon fra administrasjonen i Håndballforbundet om hvordan de jobber for å kvalifisere dommere, og på hvilken måte det kjønnspolitiske arbeidet er organisert. Datamaterialet blir tolket i lys av tidligere forskning om kvinnelige ledere i idretten, Beauvoirs (2000) teorier om kvinners situasjon og levde erfaring, og kvinners andregjøring i forhold til menn. I tillegg har jeg benyttet Dahlerup & Freidenvall (2008) sin idealtypiske modell for hvordan man kan forstå og forholde seg til kvinners underrepresentasjon i organisasjoner. Oppgavens hovedfunn er at de kvinnelige toppdommerne opplever at Kvinneprosjektet ga flere positive bidrag på kommunikasjons- og ledelsesfeltet, som kan styrke dem i det generelle utviklingsarbeidet som dommere. De fleste av informantene anser det derimot som negativt at egne kvinnekurs setter fokus på kvinnelige dommeres kjønn, og signaliserer at kvinner trenger egne kurs for å lære seg ledelse i dommerrollen. Informantene reagerer også på det som de opplever som en dobbeltkommunikasjon fra Håndballforbundet sin side. De erfarer at forbundet arrangerer et tilsynelatende kjønnsnøytralt lederkurs, samtidig som at prosjektet kommuniserer at de som kvinner trenger kompetansehevende tiltak for å kunne bli like gode dommere som menn. Denne tvetydige kjønnsforståelsen beskrives som utfordrende, spesielt med tanke på at de kvinnelige håndballdommerne ser det som mest fordelaktig i sin situasjon å tilpasse seg dommerrollens etablerte normer ved å kopiere en maskulin adferd. Når det gjelder de kvinnelige dommernes ønsker for en fremtidig dommergjerning, presenterer ikke oppgaven entydige funn. Noen av dommerne ønsker ikke egne tiltak, mens andre trekker frem ulike innretninger av kvinnetiltak, -forum eller -samlinger som hensiktsmessige. Det de fleste likevel er enige om, er at tiltakene som settes i gang, skal ta utgangspunkt i kvinnelige dommeres behov og være på deres premisser. I denne sammenheng vil flere ha en vektlegging av opplevelsen de har av kvinnelige handlingsvilkår i dommerrollen. De mener dermed at det må legges til rette for at kvinnelige håndballdommeres erfaringer og kunnskaper, også blir en del av det generelle i dommerutdanningen.

This master’s thesis studies which perceptions, attitudes and experiences women’s top referees in handball have towards gender political strategies such as separate courses for females only, as well as how these are understood as a gender political measure. To answer this, I have used qualitative research interviews of five female top referees who participated in the Women’s Project in handball the season of 2018/2019. Furthermore, I have received useful information from the administration of the Handball Federation about how they qualify referees, and in what way the gender policy work is organized. The data is interpreted in light of previous research on female leaders in sport, Beauvoir’s theories of women’s situation and lived experiences, and women’s inferior position in relation to men, as well as Dahlerup & Freidenvall's (2008) ideal model of how to understand and relate to women's underrepresentation in organizations. The main findings of the thesis are that female top referees feel that the Women’s Project made several positive contributions to the field of communication and management, which can strengthen their development as referees. However, most of the informants are critical towards the idea that women need their own courses to learn about leadership in the referee role. They also respond to what they perceive as a self-contradictory communication from the Handball Federation. In their experience, they find that the Federation arranges a seemingly gender-neutral leadership course, while they at the same time communicate that women have a need for competence -enhancing measures in order to become just as good referees as men. This ambiguous gender understanding is described as challenging, especially considering that female handball referees find it more useful to adapt to the established norms of the referee role by copying a masculine behavior. When it comes to their wishes for a future job as female referees, this master’s thesis does not present any clear findings. Some of the referees do not want their own procedures, while others point out that specific courses, forums, or other gatherings are desirable. However, most of them agree that the measures that are initiated should be based on their needs and on their terms. In the context, many of the informants emphasize their own experiences of the female referee role. Thus, they believe that their experiences and knowledge should become a part of the general referee education.