| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg aktiviteten strongman, i Norge. Oppgaven undersøker hvordan miljøet selv vurderer strongman som konkurranseaktivitet og i hvilken grad aktiviteten bør eller kan innordne seg den organiserte idrettens normer og rammer.
Hensikten med denne oppgaven er å få en forståelse for hvorfor strongman ikke er en del av den organiserte idretten, og hvordan aktører i feltet selv ser på muligheter og utfordringer som følger av tanken om å knytte strongman sterkere til den organiserte idretten. Problemstillingen for denne oppgaven er: Hvorfor er ikke strongman en del av den organiserte idretten, og hvordan vurderer aktørene selv forholdet mellom strongman og den organiserte idretten?
For å belyse dette benyttes seks av Guttmanns (1978/2004) kjennetegn på moderne idrett: Likhet, spesialisering, rasjonalisering, byråkratisering, kvantifisering og rekordjakt. I tillegg bygger rammeverket på sosiologiske perspektiver på livsstilsidretter som et alternativ til den moderne idretten.
Det blir i denne undersøkelsen benyttet et kvalitativt forskningsdesign i form av kvalitative intervjuer. Det ble innhentet data fra totalt fem intervjuer, av fem ulike norske strongman-deltagere, på både et høyere og lavere nivå. Av disse, var tre menn og to kvinner.
Analysen viser at utøvere tidvis artikulerer svært ambivalente holdninger. På den ene siden er de konkurranseorienterte og orientert mot den moderne idretten i handling, syn og forståelse. På den andre siden bryter verdiene i større eller mindre grad med de institusjonaliserte og rasjonaliserte systemene som gir grunnlag for måling av prestasjoner og konkurranse i den moderne idretten. Det viser seg at gleden og verdien av å være fysisk sterk eller opplevelsen av ekstrem styrke tidvis kan trumfe de mer rasjonelle og enstydige måtene å måle styrke på.
Det konkluderes med at strongman ikke kan forstås på samme måte som den institusjonaliserte og rasjonaliserte moderne idretten. Strongman bygger på individualistiske verdier og holdninger som likner mer på livsstilsidrettenes ideologisering av det å ha det gøy, og på hedonisme og selvrealisering. Aktørene har en ambivalent holdning til forholdet mellom strongman og den organiserte idretten. De ønsker kontroll over aktiviteten og dens utvikling. De bygger på, men både overskrider og motsier, prestasjonsidrettenes verdier. | |
| dc.description.abstract | This thesis deals with the activity strongman, in Norway. It examines how the community itself considers strongman as a competitive activity and to what extent the activity should or can align with the organized sports norms and regulations.
The purpose of this study is to gain an understanding of why strongman is not a part of organized sports, and how the participants themselves look at opportunities and challenges that arise from the idea of strongman associating with organized sports. To gain a better understanding of the objective of this study, the following research question has been chosen: Why is strongman not a part of organized sport, and how do the participants themselves evaluate the relationship between strongman and organized sports?
To highlight this, six of Guttmann's (1978/2004) characteristics are used, which are: equality, specialization, rationalization, bureaucratization, quantification and records. In addition, the framework builds on sociological perspectives on lifestyle sports as an alternative to modern sports.
In this study, a qualitative research design is used in the form of qualitative interviews. Data was collected from a total of five interviews, by five different Norwegian strongman participants, at both higher and lower levels. Of these, three were men and two were women.
The findings suggest that athletes sometimes express ambivalent attitudes. On one side, they are competitive and oriented towards the modern sport in action, perspective and perception. On the other side, their values are, to a greater or lesser extent, resisting institutionalized and rationalized systems that provide the basis for measuring performance and competition in modern sports. It turns out that the joy and value of being physically strong or the experience of extreme strength sometimes exceed the rational and unambiguous ways of measuring strength.
In conclusion one can not perceive strongman in the same way as institutionalized and rationalized modern sports. Strongman builds on individualistic values and attitudes that are more akin to lifestyle sports ideology of having fun, and to hedonism and self actualisation. The participants have an ambivalent attitude to the relationship between strongman and organized sport. They want to control the activity and its development. They build on, but both exceed and resist, the values of achievement sports. | |
