Miljøterapeuters møte med barn som viser skadelig seksuell atferd

Abstract

SAMMENDRAG Barn med skadelig seksuell atferd kan oppleve å bli flyttet fra sine foreldre til barnevernsinstitusjon, av ulike grunner. I 2016 kom Barne- og familiedepartementet med Opptrappingsplan mot vold og overgrep, hvor det stadfestes at barn og unge som begår seksuelle overgrep skal sikres et tilbud om individuell oppfølging. På barnevernsinstitusjonen er det miljøterapeuten som skal sikre omsorg og oppfølging av barnet. Til tross for de rådende anbefalinger om tverrfaglig oppfølging av barn med skadelig seksuell atferd, har det vært lite oppmerksomhet på hvordan det oppleves for hjelpere som skal utøve daglige omsorg og behandling til barna.

Studiens hensikt har vært å frembringe kunnskap om hvilke erfaringer miljøterapeuter i barnevernsinstitusjoner har, i møte med barn som viser SSA. Ut fra dette vil man kunne få et innblikk i særlige rammebetingelser som bør hensyntas når man skal jobbe miljøterapeutisk med denne gruppen barn.

Oppgaven er en kvalitativ studie og datamaterialet er basert på dybdeintervju av sju informanter, ansatt som miljøterapeuter på statlige eller private barnevernsinstitusjoner i Norge. Både institusjoner for omsorg, atferd og enetiltak er representert. Intervjuene har blitt bearbeidet med tematisk analyse modell.

Resultatene viser til fem tema som miljøterapeutenes trekker frem som betydningsfulle i sine møter med barns som viser SSA: ulike etiske refleksjoner, det å bli utsatt for barnets seksualitet, betydningen av relasjon og metode, utfordringer knyttet til lovverk og nødvendigheten av gode organisatoriske rammer. De miljøterapeuter som har en tilpasset metodikk, trygge kolleger, tydelig struktur og ledelse, er de som opplever færrest utfordringer knyttet til det å jobbe med barn som viser SSA. Resultatene peker også på behovet for å videre kunnskapsbygging. Dette gjelder diskusjonen om det bør være egne institusjoner for barn med SSA, nødvendigheten av ledelse, kompetanse og tilgang på veiledning på den enkelte institusjon og behovet for å fortsatt jobbe med holdningsskapende arbeid for å redusere tabuet knyttet til barn som viser en skadelig seksuell atferd.

ABSTRACT Children with harmful sexual behaviour can experience being relocated from their parents to Residential care institutions, for a variety of reasons. In 2016 the Ministry of Children and Families released a National reform plan against abuse and violence, where it is stated that children and youth that commit sexual offences are to be secured an offer for an individual follow-up. On these institutions it is the residential staff workers responsibility to secure care and follow-up on the child. In contrast to the suggested recommendation of interdisciplinary follow-up of children with harmful sexual behaviour, there has been little focus on how it is precepted for the helper that are supposed to handle the daily care and treatment of the children.

This studies purpose has been to produce knowledge on what experiences residential staff workers in Residential care institutions have in their approach to children that display HSB. From this we will be able to gain insight in particular framework conditions that should be considered, when you are working with this group of children.

The Thesis is a qualitative study and the data material is based on in-depth interviews of seven informants, employed as residential staff workers at state- or privately owned Residential care institutions in Norway. Both institutions for care, behaviour and single measure is represented. The interviews have been processed in accordance with the thematic analysis model.

The results point to five themes that residential staff workers highlight as important in their approach to children that display HSB: various ethical reflections, being exposed to the child’s sexuality, the meaning of relation and method, challenged related to the legislation and the necessity for a good organizational framework. The residential staff worker that has an adapted methodology, confident colleagues, clear structure and leadership, experience the least amount of challenges in their work with children that display HSB. The results also point to the necessity of furthering the building of knowledge. This applies to the discussion of whether there should be own institutions for children with HSB, the necessity of leadership, competence and access to guidance on the specific institution, and the need to continue working on attitude-creating work to reduce the taboo associated with children that display harmful sexual behaviour.