Pårørende av sykehjemspasienter – En medspiller eller en motspiller i legemiddelbehandlingen av sykehjemsbeboere. En kvalitativ studie av helsepersonells tanker og erfaringer

Abstract

Bakgrunn: Pårørende til beboere i sykehjem har krav på informasjon om legemiddelbehandlingen til beboeren dersom beboeren ikke er samtykkekompetent, dette er forskriftsfestet. Legemiddelbehandlingen av den eldre befolkningen er omfattende og har rom for forbedring. Pårørende har uttrykt at de ønsker å involveres i omsorgen av beboeren, mens ansatte i sykehjem har beskrevet pårørende med manglende innsikt i beboerens sykdom.

Hensikt: Hensikten med denne masteroppgaven er å utforske hvordan helsepersonell i sykehjem opplever samarbeidet med beboernes pårørende om den pågående legemiddelbehandlingen av beboeren.

Metode: I oppgaven ble det brukt kvalitativ metode, der dataene ble samlet inn ved hjelp av fokusgruppeintervju. Det ble utført tre fokusgruppeintervju med tre informanter i hver fokusgruppe. Intervjuene ble tatt opp digitalt og transkribert verbatimt. Deretter ble transkriptene analysert ved hjelp av analysemetoden systematisk tekstkondensering.

Resultater: Fire temaer kom fram i intervjuene: Analyse av pårørende og legemiddelbehandlingen, pårørende som medspiller og motspiller, de ulike rollene og relasjonen til mennesket bak pårørende. Helsepersonellet analyserte både pårørende og den aktuelle legemiddelbehandlingen for å komme fram til hvor mye, hvor ofte og hvilken informasjon som skulle gis til hver pårørende. Pårørende fungerte som oftest som en ressurs og en medspiller for helsepersonellet, men kunne i enkelte tilfeller vise manglende innsikt og komme med ukvalifiserte innspill. Helsepersonellet hadde ulike roller opp mot legemiddelbehandlingen av beboeren, der primærkontaktene kunne hjelpe både legen og de pårørende med sine observasjoner av beboeren etter en forandring i legemiddelbehandlingen. Helsepersonellet viste også en omsorg for beboerens pårørende og jobbet for å legge til rette for at tiden mens beboeren var på sykehjem skulle bli en så god tid som mulig for pårørende.

Konklusjon: Helsepersonellet hadde et kontinuerlig samarbeid med pårørende om legemiddelbehandlingen av beboeren. De analyserte både pårørende og legemiddelbehandlingen. Det er likevel ikke sikkert at helsepersonellet alltid traff på denne analysen. Helsepersonellet viste også empati og forståelse for situasjonen til de pårørende og anerkjente at denne kunne være vanskelig.

Background: If the nursing home resident does not have competence to consent, relatives are entitled to be informed regarding the resident’s drug treatment, as required by Norwegian law. Drug treatment of the older population is comprehensive, and there is room for improvement. Relatives have expressed that they want to be involved in the care of the resident, however, health personnel often communicate that next of kin lack insight into the residents’ illness.

Aim of the study: The aim of this master’s thesis is to explore how health care personnel in nursing homes experience the cooperation with the resident’s next of kin regarding the ongoing drug treatment of the resident.

Method: Qualitative method was used. The data was collected by performing focus group interviews. Three interviews were conducted with three informants in each focus group. The interviews were recorded digitally, and transcribed verbatim. The transcripts were analyzed by using Systematic Text Condensation.

Results: Four themes emerged during the interviews: Analyzing of the next of kin and the drug treatment, relatives as a teammate and an opponent, the different roles and the relation to the person behind the next of kin. Health care professionals analyzed both next of kin and the drug treatment to decide how much, how often and what kind of information they should give to each relative. The relatives were mostly seen as a resource to the health care personnel, but they could also show lack of insight and promote unqualified inputs. The health care personnel had different roles regarding the drug treatment of the resident. The primary care giver could help both the physician and the next of kin with their observations of the resident after a change in the medication treatment. The health care professionals also preformed care and showed empathy for the next of kin. They worked to ensure that the time while the residents lived in a nursing home should be as good as possible for the next of kin as well.

Conclusion: The health care professionals had a continuous cooperation with the next of kin regarding the resident’s drug treatment. They analyzed both relatives and the drug treatment. However, at times their analysis might not have been quite as precise as they had intended. The health care professionals showed empathy and understanding for the next of kin’s situation and recognized that it could be tough.