Mobilisering av intensivpasienter- hvilke utfordringer møter intensivsykepleieren, og hvordan kan disse møtes?

Abstract

Introduksjon: Tidlig mobilisering fremmer pasientens respiratoriske og sirkulatoriske funksjon, og reduserer utvikling av nevromuskulær og kognitiv svikt. Mobilisering er også vist å forkorte antall intensivdøgn. Tidligere forskning viser at mobilisering av intensivpasienter er trygt og gjennomførbart, og intensivsykepleiere har en sentral rolle i vurderingen av en intensivpasient kan mobiliseres.

Hensikt: Hensikten med denne studien var å undersøke hvilke utfordringer intensivsykepleiere opplever som årsaker til at mobilisering ikke blir utført, og hvordan disse utfordringene kan løses.

Metode: Kvalitativ undersøkelse. Fokusgruppeintervju med ni informanter fordelt på to fokusgrupper. Det ble inkludert intensivsykepleiere, med ulik lengde intensiverfaring. Analyseverktøyet som ble brukt var konstant komparativ metode.

Resultat: Fire hovedkategorier ble identifisert. Disse var "kunnskap og vurderinger", "faktorer som kan bidra til å begrense mobilisering av intensivpasienter", "holdninger til mobilisering blant intensivsykepleiere" og "tverrfaglig samarbeid og hjelpemidler".

Konklusjon: Resultatet viser at mobilisering i stor grad er erfaringsbasert kunnskap. Mobilisering er tid- og personalkrevende, og det blir lett nedprioritert i en travel intensivhverdag. Fysioterapeuter tar ofte initiativ til mobilisering, og bidrar til å mobilisere intensivpasienter tidligere. I tillegg er bistand fra fysioterapeuter ressursbesparende for intensivavdelingen, slik at mobilisering blir lettere prioritert. Intensivsykepleieres holdninger er sentrale når det kommer til mobilisering, og det varierer hvor viktig intensivsykepleiere synes det er å mobilisere. Økt fokus og en positiv kultur fører til at intensivpasienter blir mobilisert tidligere og hyppigere.

Introduction: Early mobilization of intensive care patients has many well-known benefits and effects. Mobilization enhances respiratory and circulatory function, and at the same time reduces the development of neuromuscular and cognitive failure. Mobilization is also shown to reduce days of treatment in the ICU. Research has concluded that early mobilization is safe and feasible, and the critical care nurse has a central role in deciding when the patients are ready to be mobilized.

Aim: The aim of this study was to explore which challenges critical care nurses thinks of as reasons for not mobilizing, and how these challenges can be solved.

Method: Qualitative study. Two focus group interviews were conducted, with a total of nine participants. The participants included were critical care nurses. Constant comparative analysis was used to process the collected data.

Result: Four main categories were identified. These were: "knowledge and assessment", "factors which limits mobilisation of the intensive care patient", "attitudes among critical care nurses" and "interdisciplinary cooperation and mobilisation aids".

Conclusion: Mobilisation of intensive care patients is grounded in competence and experience. Mobilization is time- and personal consuming, and it is a task which needs to be prioritized in a busy intensive care unit. Physiotherapists often initiates mobilisation and contributes to earlier mobilisation. Assistance from the physiotherapists also spares the ICU in resources, which leads to mobilisation being easier to prioritize. Critical care-nurses’ attitudes were also found as a central challenge in the interviews, and it was found that the attitudes differ within the unit studied. More focus on mobilisation and a positive culture leads to intensive care patients being mobilized earlier and more often.