| dc.description.abstract | Dette er en undersøkelse av metalepsis i Vladimir Nabokovs roman Pnin. Undersøkelsen tar for seg både typer og effekter av dette fenomenet. Innledningsvis vises det hvordan fortellerens makrostrukturelle, diegetiske metalepse er konstruert. Det er tydelig at en viss sparsommelighet av diegetiske metalepser, i tillegg til en tilhørerfunksjon mellom fortelleren og den impliserte leseren, danner grunnlaget for den makrostrukturelle metalepsen. Det samme gjelder uten tvil også for fortellerens innledende allvitenhet og paralipser – teknikker som begge manipulerer bildet av fortellerens egentlige relasjon til Pnin.
De ulike ekstradiegetiske metalepsene knytter det diegetiske nivået med enten det ekstradiegetiske nivået eller virkelighetsnivået i romanen. Undertypene av ekstradiegetiske metalepser som blir gjennomgått, er retorisk-, epistemologisk- og forfattermetalepsis. I tillegg diskuterer oppgaven to nesten-metalepser, der blandingen av narrative nivåer stort sett har samme effekt som i fullverdige metalepser. Den impliserte Nabokov fungerer i denne forstand som et mellomledd mellom de tvetydige narrative nivåene og virkelighetsnivået, og gir romanuniverset i Pnin en viss – om enn paradoksal – forankring i virkeligheten.
Videre fokuserer oppgaven på hvilken effekt metalepsis skaper i Pnin. Det blir drøftet både litterære effekter i teksten – fortrinnsvis plottfremdrift og humor – og et knippe av ulike resepsjonseffekter. Av disse tar oppgaven opp den generelle mistanken mot narrativer og fiksjon som kan oppstå av visse metalepser. En potensiell annen effekt var såkalt epistemologisk mistanke, der leseren selv stiller spørsmål ved egen virkelighet på bakgrunn av den underliggjørende siden ved metalepsis. De mange ikke-metaleptiske scenene i Pnin skaper en liknende effekt av mistro, en mistro mot særlig naturens skjønnhet. Det blir argumentert for at visse konvensjonelle og vakre scener skaper en effektiv kontrast til de metaleptiske bruddene, og utgjør en implisitt påminnelse om at romanuniverset er konstruert, bedragersk og falskt.
Avslutningsvis blir effektene av metalepsis knyttet sammen med Nabokovs litteratursyn, der en ideell leser først og fremst skal identifisere seg med forfatteren og forfatterens skapergjerning. Det blir argumentert for at denne poetikken, i kombinasjon med metalepsene i Pnin, innbyr til å lese romanen som en slags kompleks gåte med et implisitt løfte om en elegant løsning. Enten svaret på denne gåten er å kjenne romanen like godt som forfatteren, eller å skildre den menneskelige tilstand ved hjelp av ulike narrative nivåer, eller noe helt annet – er selvsagt opp til den enkelte leser å avgjøre. | |
