Å lese historiens intime teater. Subjektivitet, temporalitet og privat-offentlige forhold i Olav H. Hauges Dagbok 1924–1994

Abstract

Oppgaven er en undersøkelse av Olav H. Hauges Dagbok 1924–1994, som søker å gi en avklaring av dagbokens status som tekst og sjanger. Siden dens publisering i år 2000 har dagboken i større og større grad blitt inkludert i Hauge-forskningen, og benyttet til å skrive både mer og sannere om Hauge som både person og forfatter. På hvilket grunnlag Hauges dagbok kan brukes til slik forskning er det imidlertid gjort lite rede for, og dette medfører et paradoks: Vi leser dagboken uten å ha tilstrekkelig viten om hva som er dagbokens forutsetninger til å bli lest. Oppgaven forsøker dermed å fylle et behov om en avklaring av dagbokens forutsetninger for lesning ved å undersøke problemet: Hvordan skal vi lese dagboken til Olav H. Hauge?

Til å gjøre dette tar oppgaven utgangspunkt i Irina Papernos syntese av dagbokens sjangerdefinerende trekk i «What Can Be Done With Diaries?» (2004), hvor Paperno trekker fram dagbokens subjektivitet, temporalitet og privat-offentlige forhold som tre grunnleggende kategorier av personlig erfaring, som sammen danner grunnlaget for det Paperno kaller «historiens intime teater». Oppgaven bygger videre på Papernos syntese ved å utdype disse tre grunnleggende kategoriene i dagboken gjennom perspektiver fra internasjonal forskning på dagboken som tekst og sjanger, hvor særlig perspektiver av Philippe Lejeune, Eckhard Kuhn-Osius, Robert Fothergill, Felicity Nussbaum og Andrew Hassam vektlegges, og bruker dette teoretiske rammeverket til å undersøke hvordan subjektivitet, temporalitet og privat-offentlige forhold legger rammer for hvordan vi skal lese dagboken til Hauge.

Oppgaven framhever hvordan Hauges subjektive vurderinger former dagbokens representasjoner av Hauges selv og hans virkelighet; hvordan disse representasjonene er bundet av å måtte skrives i nået; og hvordan disse representasjonene adresseres til eksterne lesere utenom Hauge selv. På denne måten viser dermed oppgaven hvordan vi må lese Olav H. Hauges dagbok som en subjektiv framstilling av en personlig historie, uten tekstlig integritet, og som er adressert til et offentlig publikum.

The thesis is a study of Olav H. Hauge's Dagbok 1924–1994, which seeks to provide a clarification of the diary's status as a text and genre. Since its publication in the year 2000, the diary has to a greater and greater extent been included in Hauge's research, and used to write both more and truer about Hauge as both person and author. On what basis Hauge's diary can be used for such research, however, little has been explained, and this entails a paradox: We read the diary without having sufficient knowledge of what the diary's prerequisites are for reading. The thesis thus tries to fill a need for a clarification of the diary's prerequisites for reading by examining the problem: How should we read the diary of Olav H. Hauge?

To do this, the thesis is based on Irina Paperno's synthesis of the diary's genre-defining features in "What Can Be Done With Diaries?" (2004), in which Paperno highlights the diary's subjectivity, temporality and private-public relations as three basic categories of personal experience, which together form the basis of what Paperno calls «the intimate theater of history». The thesis builds on Paperno's synthesis by elaborating on these three basic categories in the diary through perspectives from international research on the diary as text and genre, where particular perspectives by Philippe Lejeune, Eckhard Kuhn-Osius, Robert Fothergill, Felicity Nussbaum and Andrew Hassam are emphasized, and uses this theoretical framework to investigate how subjectivity, temporality and private-public relations set the framework for how we should read Hauge's diary.

The thesis highlights how Hauge's subjective assessments shape the diary's representations of Hauge's himself and his reality; how these representations are bound by having to be written in the present; and how these representations are addressed to external readers other than Hauge himself. In this way, the thesis thus shows how we must read Olav H. Hauge's diary as a subjective presentation of a personal story, without textual integrity, and which is addressed to a public audience.