Sara Omars Dødevaskeren (2017) som undersøkelse av kvinnens og det utsatte individets posisjon
Abstract
Denne oppgaven tar sikte på å undersøke hvordan den litterære formen i Sara Omars debutroman Dødevaskeren bidrar i tematiseringen av kvinnens og det utsatte individets posisjon. Funnene blir sett opp mot resepsjonen av verket, der romanens tematikk og budskap er mye omtalt. Særlig er kritikk av islam, konservative kjønnsroller og undertrykkelse vektlagt. Det går igjen blant anmeldelsene at romanen er lest som et selvbiografisk vitnesbyrd og et kampskrift, til tross for at romanen er skjønnlitterær. Denne oppgaven belyser derfor særegne styrker som ligger i skjønnlitterære grep, med fokus på hvordan nettopp den skjønnlitterære formen bidrar i framstillingen av kvinnens og det utsatte individets posisjon, en framstilling som åpenbart har fanget leserens oppmerksomhet og belyst et behov for debatt utenfor verket. I den sammenheng blir romanens komposisjon undersøkt i et narratologisk perspektiv, mens dens mangfoldige persongalleri blir undersøkt med utgangspunkt i feministisk litteraturteori, og framstillingen av det uhyggelige universet blir sett i lys av psykoanalytisk teori og opp mot den gotiske roman som en sjanger.