| dc.description.abstract | Mitt prosjekt er å vise hvordan palimpsesten fungerer som underliggende, tematisk struktur og som analytisk verktøy i møte med diktsamlingen Siriboka (2007) av Ingrid Storholmen. Jeg legger til grunn en forståelse av palimpsesten som konkret – lagvis slik som på gammelt pergament: tekst oppå tekst – men også tematisk, da Siribokas lyriske jeg benytter seg av fortellingen til å legge seg oppå sin formor i skrift og tanker. Begge kvinnene befinner seg i en genealogisk palimpsest som de delvis ønsker seg ut av for å definere sin identitet, men også søker seg inn i, gjennom deres behov for tilhørighet. Jeg benytter hovedsakelig tekster av Hélène Cixous og Jacques Derrida for å undersøke hvordan primærteksten konstrueres, rekonstrueres og dekonstrueres gjennom palimpsesten, og viser underveis også hvordan Siriboka forholder seg til spesielt Cixous´ forfatterskap i en felles tematisk palimpsest. Analysen viser hvordan Siriboka opptrer som møteplass gjennom palimpsesten, der verket møter leseren, protagonistene møter hverandre og forfatteren møter verket i et autobiografisk perspektiv. I tillegg undersøkes palimpsesten som tvungen arv. Karakterene i Siriboka står i relasjon til hverandre både gjennom genealogi og gjennom sine felles roller som kvinner. Arven – den genetiske så vel som den kvinnelige – utfordres ytterligere ved protagonistenes behov for å finne sin identitet gjennom ord og skrift. Kvinnekroppen, fødsel, skrift og arv knyttes tett sammen i en palimpsest kvinnene imellom, der rollene også forskyves mellom mordatter og dattermor på grunn av palimpsestens åpnende og møtende funksjon. Samlet sett demonstrerer, (re-/de-)konstruerer og utfordrer Siriboka palimpsesten som tematisk og litterært analyseverktøy. | |