| dc.description.abstract | Slipsteinsberget er et brudd i en sonert serpentinisert ultramafisk kropp nær Sparbu, Trøndelag, Norge. Bruddet befinner seg i det neoproterosoiske til kambriske Skjøt-ningsdekket. Arkeologisk sett har området en lang historie som kan følges helt tilbake til tidlig 1000 tallet, da ble klebersteinsgryter produsert i stor skala. I nyere tid har Slip-steinsberget blitt brukt til produksjon av naturstein, og det tilhørende bruddet har der-med gode blotninger for å utforske den ultramafiske kroppen.
Det forskes stadig på metamorfe ultramafiske bergarter med tanke på dems opprinnel-se og geologiske utvikling. Det har derfor blitt brukt et bredt spekter av metoder i den-ne oppgaven for å utforske Slipsteinsberget. Feltarbeidet inkluderer geologisk kartleg-ging, prøvetaking av orienterte blokker, og magnetiske susceptibilitetmålinger. Prøvene fra felt ble videre bearbeidet til tynnslip og sylindere for optisk mikroskopering, elektronmikroskop og geofysisk testing. En omfattende magnetisk petrologisk undersø-kelse ble igangsatt for å identifisere og kvantifisere de magnetiske mineralene i bergar-tene, samt for å forstå hvordan de ble dannet og hvordan de påvirker magnetismen til Slipsteinsberget. En magnetisk bakkeundersøkelse ble også gjennomført over området for å kunne modellere undergrunnen ved en 3D-magnetisk modellering. Under undersø-kelsen ble det funnet en magnetisk kjerne i sentrum av bruddet bestående av serpenti-nitt med en total magnetisk intensitet (TMI) mellom 55 900 og 54 000nT.
Serpentinittene har blitt delt inn i tre distinkte grupper basert på deres mineralinnhold og magnetiske utrykk. I minkende grad av magnetisering er disse: (1) en mørkegrønn serpentinitt med innhold av olivin, mikromagnetitt og sonerte Cr-spineller, (2) en brek-sjert serpentinitt med mikromagnetitt og sonerte Cr-spineller og (3) en grønn serpenti-nitt dominert av antigoritt uten magnetiske mineral. Den mørkegrønne serpentinitten befinner seg i kjernen, omsluttet av den breksjerte serpentinitten som igjen er omslut-tet av den grønne serpentinitten. 3D-magnetisk modellering av serpentinittene viste en elliptisk sonert kropp med en estimert maksimal tykkelse på 40m på den vestlige siden av Slipsteinsberget og et volum på ~300 000m3. Modellen følger den generelle foliasjo-nen til den omkringliggende granatglimmerskiferen med en fallretning mot sørvest.
Undersøkelsen av Slipsteinsberget gjorde det mulig å korrelere dens magnetiske ano-mali til andre, mindre studerte, ultramafiske bergarter på Sparbu. Dette ble gjort ved å sammenligne den ekstrapolerte magnetiske bakkeundersøkelsen av Slipsteinsberget til aeromagnetisk data over Sparbu, gitt av NGU. Resultatene fra denne oppgaven indike-rer at de ultramafiske bergartene på Sparbu muligens er større enn antatt på berg-runnskart (NGU) og at det kan finnes flere kropper skjult i grunnen. Visse likheter mel-lom Slipsteinsberget og andre studerte ultramafiske bergarter langs Trøndelag-Jämtland grensen er observert og beskrevet. Det kan tyde på en sammenheng mellom Slip-steinsberget og serpentinittbeltet mellom Røros og Snåsa.
Ved å kombinere observasjoner fra denne oppgaven med publiserte artikler er det mulig å argumentere for en serpentinittdannelse ved åpningen av Iapetushavet i en over-gangssone mellom hav og kontinent. Før og under den Kaledonske fjellkjededannelsen, ble de serpentiniserte ultramafiske kroppene skjøvet over den Baltiske kontinentplaten og senere protrudert langs bratte forkastninger grunnet tetthetsforskjeller til de om-kringliggende bergartene. De metamorfe forholdene nådde trolig grønnskifer-facies. Senere har CO2 rike hydrotermale væsker metasomatisert serpentinittene til den soner-te ultramafiske kroppen på Slipsteinsberget i dag. | |
| dc.description.abstract | Slipsteinsberget is a zoned serpentinized ultramafic body located near Sparbu, Trøndelag county, Norway. Slipsteinsberget is situated within the Neoproterozoic to Late Cambrian Skjøtningen Nappe. It has a long archeological history dating back to the ear-ly 11th century, where soapstone vessels were produced on a large scale. In more re-cent time, Slipsteinsberget has been exploited for serpentinite “dimension stones”, and the resulting quarry has created excellent outcrops to investigate the ultramafic rocks.
As isolated ultramafic metamorphosed bodies of minor size are still a matter of research regarding genesis, composition, and geometry, a wide variety of methods have been used in this thesis to investigate Slipsteinsberget. The fieldwork included geological mapping, sampling of oriented blocks, and magnetic susceptibility measurements. The field samples were cut into thin sections and cylinders for optical microscopy, scanning electron microscopy, and geophysical testing. A comprehensive magnetic petrological investigation was conducted to identify and quantify the magnetic minerals as wells as to understand how they formed and how they affected the bulk magnetism of Slip-steinsberget. Also, a ground magnetic survey over the area was conducted with the aim to model the subsurface by 3D magnetic modeling. The ground magnetic survey re-vealed a magnetic core in the center of the quarry consisting of serpentinites with total magnetic intensities (TMI) between 55,900 and 54,700nT.
The serpentinites have been divided into three distinct subgroups based on their miner-alogy and magnetic expression. In a decreasing order of magnetization, these are: (1) A dark green serpentinite containing olivine, micromagnetite, and zoned Cr-spinels, (2) a brecciated serpentinite containing micromagnetites and zoned Cr-spinels, and (3) a green serpentinite dominated by antigorite without any observed magnetic minerals. The serpentinites of Slipsteinsberget are zoned with the dark green serpentinite con-fined to the core, surrounded by the brecciated serpentinite, which is again enclosed by the green serpentinite. 3D magnetic modeling of the serpentinites revealed an elliptical-shaped zoned body which is estimated to have a maximum thickness of 40m on the western side of Slipsteinsberget and a total volume of ~300 000m3. The model follows the general foliation of the surrounding garnet mica-schist with a dip direction towards the southwest.
The investigation of Slipsteinsberget made it possible to correlate its magnetic anomaly to other less studied ultramafic rocks at Sparbu by comparing the upward continued ground magnetic survey of Slipstinsberget to aeromagnetic data over Sparbu, provided by NGU. The results from this thesis indicate that the ultramafic bodies at Sparbu may be larger than published on geological maps (NGU) and that other subsurface bodies might exist in this area. On a larger scale, comparing Slipsteinsberget to other well studied ultramafic rocks along the Trøndelag-Jämtland border, there might be a connec-tion to an extending belt of ultramafic bodies from Røros to Snåsa.
Combining observations from this thesis with former work, it is reasonable to argue that the serpentinites of Slipsteinsberget may have formed during the opening of the Iape-tus Ocean in an oceanic to continent transitional setting. Prior to and during the creation of the Scandian Orogeny, the serpentinized ultramafic rocks were thrusted onto the Baltican plate and may later have protruded along steep faults due to density contrast to the enclosing rocks. The metamorphic grade likely reached greenschist facies. Finally, the addition of CO2-rich hydrothermal fluids may have metasomatized the serpentinites into the observed zoned ultramafic body today. | |
