Innovasjonsdistrikt: Der kunnskap og mennesker møtes

Abstract

Innledning: Formålet med oppgaven har vært å utarbeide anbefalinger til hvordan etablere innovasjonsdistrikt og gi innspill til hvordan Oslo og Trondheim kan styrke sine eksisterende satsinger. Hovedfokus har ligget på hvordan nøkkelaktørene bør bidra i et samarbeid og hvordan implementere felles vedtatt strategi. Oppgavens problemformulering har vært hvordan sikre effektiv etablering av innovasjonsdistrikt? Forskningsspørsmålene har kretset rundt innovasjonsdistriktets kjennetegn, tidligere etableringer og anbefalinger til nyetableringer.

Metode og teoretisk rammeverk: Det er valgt en induktiv og kvalitativ metode med litteratur- og casestudie. Det er redegjort for litteratur innenfor byutvikling i Norge, kunnskapsintensive områder internasjonalt og generell organisasjons-, styrings- og samarbeidsteori. Det er gjennomført casestudie av innovasjonsdistrikt i Oslo og Trondheim med dokumentstudium og fokuserte dybdeintervju av ledere og styreledere for satsingene.

Resultater og diskusjon: Et innovasjonsdistrikt er en satsing som kjennetegnes av å se byutvikling, nettverksutvikling og organisasjonsutvikling i sammenheng. Satsingen er både et avgrenset byområde og et nettverkssamarbeid av relevante nøkkelaktører. Etablering i Norge har enten skjedd ved at eksisterende samarbeidsstrukturer har blitt tatt i bruk til nye formål, eller ved at nye strukturer har blitt opprettet. Etablering gjennomgår en mer eller mindre langvarig idétilstand som avsluttes ved en klart definert formaliseringsperiode der organisasjonsform og felles strategi fastsettes. Perioden etterfølges av en tilstand der implementering av strategien står i fokus. Selv om mange nettverkssamarbeid formulerer strategier, implementeres disse sjelden som planlagt. Samarbeidets effekt kommer enten fra nettverkets kollektive kapasiteter eller fra aktørenes separate bidrag.

Konklusjon: Ofte er ressursene allokert hos aktørene, mens ansvaret ligger hos nettverket. Ressurser og ansvar må samles for å implementere strategien. For å få til dette konkluderer studien med at nettverket enten må få overført ressurser og ansvarsområder som ligger spredt hos aktørene, gjennom det undertegnede betegner som fusjonering. Alternativt kan aktørene påta seg større forpliktelser for implementering av nettverkets strategi gjennom ratifisering. For å sikre tilstrekkelig forpliktelse i nøkkelaktørenes organisasjoner må virksomhetsstyrene samtidig med vedtak om tilslutning til nettverkets strategi derfor vedta virksomhetens fusjon- og ratifiseringsgrad. Begge vedtak er gjensidig avhengig av hverandre, og gjennom forskningsprosessen er det utarbeidet en modell med forslag til indikatorer som vurderer aktørenes og satsingens implementeringsevne. Høy strategisk implementeringsevne gir effektiv etablering av innovasjonsdistrikt.

Modellens formål er å fungere som verktøy for å fastsette og vurdere forpliktelsesnivå for strategisk implementeringsevne i et nettverkssamarbeid. Aktørenes toppledere og samarbeidsrepresentanter spiller en avgjørende rolle for å sikre tilstrekkelig forankring. For å styrke fusjons- og ratifiseringsgrad må aktørenes øvrige organisasjon involveres og gevinster må synliggjøres. Samtidig må intern og ekstern kommunikasjon, inkludert media og medvirkning benyttes aktivt.

Generalisering og videre forskning: Det antas at det er mulig å generalisere anbefalingene som har blitt presentert i denne oppgaven til andre byutviklings- og nettverksamarbeid. Kapittel for videre forskning, der testing av modellen inngår, er forfattet.

Introduction: The purpose of this master thesis has been to give recommendations on how to develop Innovation Districts, and to provide input to initiatives in the cities of Oslo and Trondheim. How the key stakeholders will cooperate and implement a network strategy has been the main focus. The thesis statement was formulated as follows: how to ensure effective development of Innovation Districts? The research questions has included the Innovation District's characteristics, previous initiatives and recommendations for new initiatives.

Method and theoretical framework: An inductive and qualitative research method and design was applied with a wide focused literature study and a narrow-focused case study. Theory on urban development, knowledge-intensive areas internationally and general theories of organizations, managements and collaborations are presented. A case study of Innovation Districts in Oslo and Trondheim has been carried out through document studies and focused in-depth interviews of managers and board leaders for the initiatives.

Results and discussion: An Innovation District is an initiative that is characterized by enhancing innovation when combining urban development, network development and organizational development. Innovation Districts are both urban areas and collaboration networks. Formalization of networks has either happened through existing or new structures. The initiatives usually kick-starts through a more or less defined idea-phase, which ends with a clearly defined formalization period where the organizational structure and network strategy are determined. This period is followed by strategy implementation. Networks usually formulate strategies, but these are rarely implemented as planned. The effect of the collaboration either evolves from the collective capacities of the network or from the separate contributions of stakeholders.

Conclusion: The separate stakeholders are often in control of the resources needed, while the responsibility of implementation lies within the network. Resources and responsibility must be joined and match the strategic level of ambition to ensure effective implementation. The study concludes that the network must either inherit resources and responsibility from the stakeholder organizations through a merger. Alternatively, the stakeholders can take on greater obligations for implementing the network strategy through ratification. The stakeholder boards must therefore, simultaneously as signing the network strategy, decide on their own degree of merger and degree of ratification. Both parts are mutually dependent on each other. A model with proposed indicators has as a part of the study process been developed. High strategic implementation ability provides efficient development of innovation districts.

The model should serve as a tool to determine and assessing the level of commitment for strategic implementation ability in a collaboration network. The executive officers of the stakeholders and additional representatives play a crucial role in ensuring sufficient anchoring to achieve sufficient commitment. In order to strengthen the degree of merger and ratification, the stakeholder organizations must be involved and gains must be made visible. At the same time, internal and external communication, including media, must be prioritized.

Generalization and further research: The recommendations and model may be applied to potential and existing Innovation Districts and is assumed to be generalizable to similar projects. Chapter for further research is included.