Skrekkens lydlandskap

Abstract

Med utgangspunkt i filmadaptasjonene av De dødes tjern (1958/2019) undersøker denne avhandlingen hvordan lyddesign konstrueres for å fremkalle ubehag i den norske grøsseren. Besvarelsen belyser lydens rolle som fortellerelement, hvordan forholdet til filmlyd har endret seg over tid i norsk grøss og hvordan dette har innvirkning for hvordan vi opplever disse filmene i dag. Blant svarene finner vi flere klare endringer i teknologi, konvensjoner og økt bevissthet over lydens stemningsskapende og identifiserende funksjon.

Med De dødes tjern som subjekt for næranalyse er det blitt valgt ut en rekke norske kinogrøssere fra perioden 2003-2011, som brukes for å drøfte ulike aspekter i filmlyd. Her diskuteres hvordan filmlyd konstrueres for å skildre omgivelsene, karakterens indre og deres forhold til eksterne trusler. I analysene utgjør Michel Chion (1994), Gunnar Iversen og Asbjørn Tiller (2014) hovedbolken av det teoretiske grunnlaget. I arbeidet med oppgaven har det blitt utført dybdeintervju med flere av de representative lyddesignerne og regissør Nini Bull Robsahm. Tett opp til egen faglig refleksjon brukes intervjuene aktivt som ressurs for å gi besvarelsen dybde og et unikt perspektiv på lyddesign som kreativt fagfelt, og hvordan dette formes av samarbeidet med regissør.

Den visuelle fremstillingen av Utkant-Norge gir filmene en semantisk særegenhet som har fanget stor begeistring hos både anmeldere og akademikere. Et av hovedspørsmålene i avhandlingen er om det likeså er mulig å peke ut auditive trekk i lydlandskapet som kan tolkes for å være særnorsk, eller rent generisk sammenlignet med internasjonal film. Basert på dybdeintervju med lyddesignerne og funn i analysematerialet viser det seg at lyddesign i norsk grøss opp gjennom tidene i all hovedsak er konvensjonell i sin form. Både estetisk og håndverksmessig er lydleggingen jevnt over svært gjenkjennelig med standardene i internasjonal grøsserfilm. Det er likevel mulig å argumentere for at nordmenns kulturelle forhold fra og med naturen har gitt lyddesignere en betydelig fordel sammenlignet med andre kulturer som ikke kjenner til eller har tilgang på det samme utendørsmiljøet som er med å kjennetegne landet. Erfaringen med skandinavisk natur har spilt en helt avgjørende faktor for lydleggingen av skoger, innsjøer og daler.

With Lake of the Dead (1958/2019) as its main subject, this thesis explore how sound design is approached to develop a sense of discomfort and unease in the Norwegian horror movie genre. The aim of this thesis is to discuss the role of sound as a narrative element, how audio postproduction pragmatically has changed over time and how it affects our experience of those films today. Along the track it finds answers in technology, conventions, and knowledge of sounds ability to create moods and identification.

Beside Lake of the Dead (1958/2019) there is a wide selection of Norwegian horror between 2003-2011 that discuss how sound and music portrays the film's characters and their relationship to external threats. The theoretical framework relies heavily on Michel Chion (1994), Gunnar Iversen and Asbjørn Tiller (2014), but in order to give this thesis depth and a unique perspective on sound design as a creative artform, and how its shaped by the collaboration with the film’s director, several in-depth interviews have been conducted. Among these we find director Nini Bull Robsahm, along with several sound designers between 2003-2019.

Norwegian horror and its visual portrayal of rural landscapes has a semantic peculiarity that have been capturing both reviewers and academics attention. One of the main questions in this thesis is whether if it is possible to pinpoint aspects in the films soundscape that can be interpreted as being somewhat original, or purely generic next to international film. The results indicate that sound design in Norwegian horror throughout history is essentially rather conventional in its form. If there is anything of significant value, it is purely cultural. Experience with Scandinavian nature gives the sound designers an underlying advantage compared to cultures that do not know or have access to the same environment. This experience turns out to have been a decisive factor for rendering sounds for forests, lakes, and valleys.