| dc.description.abstract | Bakgrunn
Hjerneslag er ledende årsak til langvarig uførhet og dødelighet. På grunn av økende alder i befolkningen øker forekomsten av hjerneslag og krever omfattende bruk av helsetjenester. Det økende antall slagoverlevende trenger optimal sekundærforebygging i etterkant, noe som blir håndtert i allmennpraksis. Selv om vi vet mye om den akutte behandlingen av hjerneslag, har få studier undersøkt om oppfølging av sekundær profylakse etter hjerneslag i allmennpraksis er tilstrekkelig. Denne studien tar sikte på å undersøke hvor ofte pasienter etter hjerneslag har konsultasjoner med sine fastleger, og å utforske innholdet i disse konsultasjonene. Videre har studien som mål å undersøke om oppfølging av sekundær profylakse hos hjerneslagpasienter er i samsvar med norske retningslinjer.
Metode
Oppgaven er en del av Nor-COAST-studien, en prospektiv multisenter kohortstudie som ser på sammenhengen mellom etterlevelse av sekundærprofylakse etter hjerneslag og utvikling av kognitiv svikt. Deltakerne ble inkludert ved innleggelse på St. Olavs hospital fra mai 2015 til mars 2017, og fulgt fra utskrivning til 18 måneder etter hjerneslag. Grunnleggende informasjon om pasientene ble samlet inn fra Nor-COAST sitt datasett. Informasjon om oppfølging av sekundær profylakse etter hjerneslag ble samlet inn fra datoer og refusjonskoder for kontakt med fastleger registrert ved HELFO 0 - 18 måneder etter hjerneslag. I tillegg ble et spørreskjema sendt til pasientenes fastleger, som samlet informasjon om kliniske undersøkelser, blodprøver, bivirkninger av medisiner relatert til sekundær profylakse og livsstilsveiledning fram til 18 måneder etter slaget. Vi fant proporsjoner fulgt av fastlegen innen 3, 6, 12 og 18 måneder, og gjennomsnittlig tid fra utskrivning til første fysiske kontakt med fastlege, definert som hjemmebesøk eller konsultasjon på fastlegekontoret. Videre så vi på innholdet i konsultasjonene ved å bruke kombinert informasjon fra HELFO og spørreskjemaet fra fastlegene og så på andeler med registrerte refusjonskoder, prosedyrer og tiltak som er relevante for sekundær forebygging etter hjerneslag.
Resultat
Blant 400 pasienter inkludert ved St. Olavs hospital, var 336 pasienter egnet for analyse. Gjennomsnittsalder var 73,4 år (SD 10,6, område 37 - 96); 56% var menn. Gjennomsnittlig Charlson komorbiditetsindeks var 4,1 (SD 1,9). Nitti prosent ble registrert med ischemisk hjerneslag. Fra utskrivning til 18 måneders oppfølging hadde 96% en eller flere kontakter definert som fysisk kontakt eller enkel kontakt med fastlegen. Hele 4% hadde ingen kontakt. Nittito prosent var til konsultasjoner hos sin fastlege. Antall konsultasjoner varierte fra 1 til 50, med et gjennomsnitt på 6,5 konsultasjoner (SD 6.3). Gjennomsnittlig tid fra utskrivning til første konsultasjon med fastlege var 65 dager (SD 92,4). Syttifire prosent var i kontakt med fastlege i løpet av de første tre månedene. Femti prosent av pasientene hadde fem eller flere konsultasjoner mellom 0 og 18 måneder. Åttitre prosent hadde tatt blodprøver, og 86% hadde målt blodtrykk minst en gang på fastlegekontoret. 72 prosent (92/128) nådde blodtrykksmålet på <140/90 mmHg. Førtisju prosent nådde LDL-målet. Puls ble undersøkt hos 77% av deltakerne, og 29% av deltakerne hadde tatt EKG på kontoret. For livsstilsfaktorer som røyking, fikk 43% råd om reduksjon av røyking. Individuell veiledning angående kosthold og fysisk aktivitet ble gitt til 43%. Angående medikamentell sekundær profylakse ble antitrombotiske og antihypertensive medisiner ofte endret. Tjueni prosent av endringene skyldtes bivirkninger, og dipyridamol var hyppigst relatert til bivirkninger. For antihypertensive medisiner var optimal blodtrykkskontroll årsak til 21% av endringene. Lipidsenkende medisiner var ofte relatert til symptomatiske bivirkninger.
Konklusjon
De fleste slagpasienter besøkte fastlegen regelmessig i perioden fra utskrivning til 18 måneder etter hjerneslag, men resultatet kan være påvirket av besøk for andre tilstander enn slag. En signifikant andel hadde få konsultasjoner og en liten andel hadde ingen konsultasjoner. Innholdet i den sekundære forebyggende oppfølgingen varierte i stor grad og mer kunnskap er nødvendig for å avgjøre om oppfølgingen er i samsvar med retningslinjene og pasientens individuelle behov. Å gjenkjenne utfordringer med å gi optimal sekundær forebygging til slagpasienter kan bidra til tiltak som vil gagne fremtidig behandling av denne pasientgruppen. | |