Formidling av samisk kultur på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Abstract

Sammendrag Samisk kultur kan sies å lenge ha blitt ansett som mindre viktig enn den «norske» i det norske samfunnet, og tidligere har kulturen blitt utsatt for undertrykking. Gjennom fornorskingspolitikken skulle den samiske befolkningen assimileres til typisk norsk kultur. Den samiske kulturarven ble truet av denne fornorskingsprosessen, og påvirket formidling av samisk kultur på museum. Samisk kultur ble først formidlet på de etnografiske museene, siden den ble ansett som en fremmed kultur og ikke som en del av den «norske». Dette førte til et tydeligere skille på kulturene, og kan tenkes å ha bidratt til skille i samfunnet. Representasjonen av samisk kultur innen majoritetsmuseene har over lengre tid blitt kritisert for være etnografisk stereotypisk, noe som har resultert i en «vi» og «de» framstilling av de norske samfunnet. Denne kritikken, og økningen av samenes rettigheter gjorde til at det i 1972 ble etablert et eget museum for samisk kultur. Etter dette har det kommet flere nye samiske museer rundt omkring i Norge. Denne teksten ser på hvordan samisk kultur har blitt formidlet i museum tidligere, og de stereotypiene som har kommet som følge av det. Den ser også på hvordan samisk kultur formidles på museum nå, med Sverresborg Trøndelag Folkemuseum som eksempel. Teksten vil se på om de samme stereotypene som framstiller samisk kultur som “frosset i tid” fortsatt er å se på museer, eller om det er formidlet på en mer mangfoldig måte. Teksten vil også komme inn på hva som er problematisk ved formidling av den samiske kulturen: Hvordan det kan være vanskelig for en utvikler å lage samiske utstillinger om de selv ikke er fra den kulturen, da man ikke ønsker å ta over en annens kulturs historie. Hvordan immateriell kulturarv, som gjerne er av stor verdi for en urbefolkning, er en utfordring å formidle. Det vil bli gjort gjennom en utstillingsanalyse på Sverresborg av deres faste utstilling “Livsbilder” og den temporære utstillingen “Reindrift: I svart og hvitt”, samt intervju av to ansatte og en tidligere ansatt ved Sverresborg. Konklusjonen vil si noe om hvordan kunnskap og respekt for kulturen man ønsker å formidle er nøkkelen til å skape en god og mangfoldig representasjon av det norske samfunnet.

Summary Sámi-culture have long been considered the “lesser” when compared to the “Norwegian” in Norwegian society and has thus been repressed. The Sámi population of Norway were attempted assimilated by the use of policies set forth by the Norwegian government with the intention of erasing Sámi-culture and thus forcing the Sámi into the Norwegian way of living, regardless of cultural heritage. The Sámi heritage suffered because of these policies. This has severely affected museums' ability to educate and convey Sámi heritage today. Sámi-culture was first put on display in ethnographic museums, as it was considered a foreign culture, as opposed to part of the Norwegian culture. This led to a clear line being drawn between the two cultures and may have been a factor to a societal division. Representation of Sámi-culture within the major museums in Norway have long been criticised for their ethnographical stereotypes, which have resulted in a showcase of “us” and “them” in the Norwegian society. Criticism such as this, and the increase of Sámi rights led to the opening of a dedicated Sámi museum in 1972, the first of many in Norway. This thesis takes a closer look how Sámi-culture has been conveyed previously, and the stereotypes which have arisen because of this. Furthermore it discusses how Sámi-culture is being conveyed in museums today, with Sverresborg Trøndelag Folkemuseum as the primary example. The thesis will also look into whether the same stereotypes that projects Sámi-culture as “frozen in time” still are the narrative in museums today, or whether the exhibits are of a more “diverse” nature. One of the major subjects being discussed in this thesis is the question of where the problem lies in conveying Sámi-culture: How it can be difficult creating a Sámi-exhibition, when the person creating it are of non-Sámi origins, whose motivations do not lie in taking over the history of another culture. It further explores how the immaterial heritage, which often holds great value to the indigenous population to whom it belongs, can be very challenging to convey. Also included in the thesis are an analysis of the exhibitions “Livsbilder” (Life in pictures) which is a permanent part of their exhibition, and the temporary exhibition, “Reindrift: I svart og hvitt” (Reindeer husbandry: In black and white), as well as interviews of two employees, and one former employee at Sverresborg. To conclude the thesis will emphasize how knowledge and respect for the culture you wish to convey are the key to creating a positive and diverse representation of the Norwegian society.