"Hva hjelper det hvis det er ingen som prater med deg?": Seks unge rusmisbrukeres opplevelse av hjelpeapparatet i Trondheim

Abstract

Denne masteroppgaven tar for seg seks unge rusmisbrukeres opplevelse av hjelpeapparatet i Trondheim, og hva de ser av forbedringspotensiale. I dag fremstår rusfeltet som fragmentert. Behandlingstilbud styres på tvers av forvaltningsnivå og etater mellom stat og kommune. Derfor er det i mange tilfeller en utfordring å tilby et helhetlig og individuelt tilrettelagt behandlingstilbud for aldersgruppen mellom 16 og 25 år.

Det empiriske grunnlaget for studien er seks intervju, som er analysert gjennom en narrativ tilnærming. Informantenes synspunkter diskuteres med utgangspunkt i tre hovedkategorier/nivåer. Disse er opplevelse av hjelperelasjoner på individnivå, opplevelse av individuelt tilrettelagt behandling på organisasjonsnivå og opplevelse av nåværende tilbud (status quo) på samfunnsnivå. Funnene peker i retning av misnøye med kvaliteten på deler av hjelpeapparatet, der noen opplever krenkende atferd og stigmatisering mot egen person. Det som kjennetegner disse brukerne er at de føler at de står utenfor et individtilpasset hjelpetiltak. Å oppleve at man blir tatt på alvor og får lov til å medvirke i egen behandlingsprosess fremstår i denne studien som et hovedkriterium for en vellykket behandling. Videre kommer informantene med forslag til hva som kan forbedres med tanke på forebyggende tiltak og behandlingstilbud. Studien viser at det er behov for en holdningsendring og kunnskapsløft blant flere innenfor hjelpeapparatet, da flere opplever at de har blitt møtt med fordommer og mangelfull behandling som følge av sitt rusproblem.