«Selvbestemmelse som grunnlag for endring av fysisk kapital?»: Studie av et intervensjonsprosjekt i kroppsøving

Abstract

Fysisk inaktivitet er et viktig og vanskelig tema i et samfunnsperspektiv. Intervensjonsprosjektet som denne studien tar for seg handler om å få utvalgte elever på en videregående skole til å bli mer fysisk aktiv. Mitt fokus har vært å kartlegge deres forhold til fysisk aktivitet og kroppsøvingsfaget, for å så se om de i løpet av prosjektperioden har endret sin fysiske kapital. For å belyse dette har jeg tatt utgangspunkt i Ryan & Decis (2000, 2002) selvbestemmelsesteori. For å bygge opp under denne har jeg også brukt fysisk kapital i lys av Bourdieu (1978, 1986, 1990), og refleksiv identitetsutvikling i lys av Mead (2005), Giddens (1994, 1996) og Bauman (2001).

Oppgaven tar utgangspunkt i en metodetriangulering hvor to runder med spørreskjema danner utgangspunktet for et fokusert intervju med hver enkelt elev. På den måten har jeg gått i dybden for å forstå elevenes subjektive erfaringer med intervensjonsprosjektet. Dette er noe tidligere studier i stor grad ikke har fokusert på. Studien er gjennomført på en videregående skole lokalisert i Trondheim.

Den kvantitative analysen gir forskjellige svar. Først og fremst har halvparten av elevene økt sitt aktivitetsnivå, to av disse i betydelig grad. Den andre halvparten har ingen endring. Elevene trener oftere på treningssenter og er mer positiv til styrketrening. Samtidig er de mindre positiv til utholdenhetstrening. Utvalget har en svak økning i fysisk selvoppfatning. Prosjektet med selvbestemmelse har gitt elevene tro på at de kan påvirke læreren. I tillegg har ansvar for egen læring fått en sterkere posisjon, noe som kan være med på å skape videre aktivitetsglede. Prosjektet har ført til at elevene trives mindre med å trene alene. Samtidig trives elevene i mye større grad med å trene sammen med andre, noe som henger sammen med selvbestemmelsen. Elevene uttrykker for øvrig at de trives bedre i kroppsøvingstimene og mindre i teoretiske timer.

Den kvalitative analysen bekrefter noen av funnene presentert ovenfor. Samtidig kommer det frem flere sitater som står i kontrast til noen av de andre funnene. For enkeltelever har prosjektet ført til en betydelig endring, mens det for andre ikke har hatt så stor betydning. Dette indikerer at prosjektet har en større betydning for enkelte individer. Det er likevel viktig å understreke at ingen av elevene satt igjen med negative erfaringer av prosjektet. Samtlige uttrykte takknemlighet for at de fikk muligheten til å bli med, og mente at prosjektet kan ha stor nytte for elever i en lignende situasjon.

Med tanke på mine kvantitative og kvalitative funn, er det grunn til å anta at selvbestemmelse i kroppsøving vil være med på å skape større aktivitetsglede og skape grunnlag for et aktivt liv. Dette forutsetter imidlertidig at elevene utvikler den fysiske kapitalen som trengs for å opprettholde sitt selvbestemte forhold til aktivitet. Dermed kan man si seg enig med Næss m.fl. (2013) som konkluderte med at opplegg som tar utgangspunkt i å utvikle individers autonomi øker motivasjonen for og lysten til å trene. På den måten kommer man også et skritt nærmere målet i læreplanen (Utdanningsdirektoratet 2014a).