| dc.description.abstract | Evalueringen er basert på erfaringer fra ansatte i kommuner i tidligere Oppland og Hedmark (nå Innlandet) som har deltatt i pilotprosjektet «SAM-AKS III i hjemmebaserte pleie- og omsorgstjenester». Bruk av fokusgruppeintervjuer som datainnsamlingsmetode var på forhånd bestemt av oppdragsgiveren. Et forslag til intervjuguide ble overlevert fra AFS til SOF i starten av oppdraget. Den endelige intervjuguiden ble utformet av SOF i samråd med AFS. Etter ønske fra oppdragsgiveren skulle fokusgruppeintervjuene og evalueringen søke å besvare følgende hovedspørsmål:
• Hvilke erfaringer har ansatte i kommuner som har deltatt i SAM-AKS i hjemmetjenestene med innføring av dette prosjektet?
• Hvilke styrker og svakheter ser de ved SAM-AKS-modellen i hjemmetjenesten?
Resultatet fra evalueringen skal benyttes av AFS foran en eventuell utvidelse av prosjektet til hjemmetjenester i andre kommuner. I fokusgruppeintervjuene benyttet vi en semistrukturert intervjuguide med tre hovedtemaer og underliggende spørsmål. Hovedtemaene var:
1. Kort om organisering av hjemmebasert pleie og omsorgstjeneste for å sette innføringen av SAM-AKS-modellen i en ramme.
2. Kartlegging av personer med kognitiv svikt og demens i hjemmet.
3. Opplæringen og veiledningen ansatte mottok i prosjektet SAM-AKS i hjemmebasert pleie og omsorgstjeneste.
Funnene knyttet til spørsmålene rapporteres under disse tre temaoverskriftene i rapporten: Organisering av arbeidshverdagen i hjemmebaserte tjenester, Opplæring og bruk av kartleggingsverktøy og Innføring av SAM-AKS-modellen i andre kommuner i fylket. De ansatte som deltok i fokusgruppeintervjuene, var i sin arbeidshverdag i hjemmebaserte tjenester organisert i tre ulike modeller: del av demensteam, egen tjeneste – ikke organisert sammen med hjemmetjenesten og arbeidslag. Det kom ikke frem i fokusgruppeintervjuene om prosjektet hadde hatt noen påvirkning på organiseringen av tjenestene og brukerne som ble kartlagt. Egenskapene ved de ulike modellene kunne imidlertid ha innvirkning på hvordan de ansatte opplevde tilrettelegging for kartleggingen av pasientene. Faste dager som kunne benyttes til kartlegging, ble oppfattet som positivt; da ble det enklere å planlegge. Arbeidslag var positivt, men kunne også fort bli for stort. Det å være en egen tjeneste, å kunne styre seg selv og dagen sin, ble også oppfattet som positivt. Demensteamene ble i flere kommuner benyttet i kartleggingsarbeidet. Når det gjaldt opplæring og bruk kartleggingsverktøy, ble dataene analysert i seks hovedkategorier. De fem første kategoriene var knyttet til pasientkartleggingen og kartleggingsinstrumentene, mens den sjette kategorien omhandlet ansattopplæringen:
1. Vanskelig å gjennomføre på grunn av tid
2. Omfattende og komplisert
3. Gir et bredere bilde av pasienten
4. Utløsing av tjenester
5. Faglig styrke – får mer i ryggsekken
6. Viktig med oppfølging
De ansatte erfarte at kartleggingsinstrumentene var omfattende og kompliserte, samtidig som de mente at de ga et bredere bilde av pasienten. Resultatene fra kartleggingen kunne benyttes som dokumentasjon for utløsing av tjenester for pasientene. Siden kartleggingsinstrumentene var omfattende, erfarte de ansatte at de brukte lang tid på å bli kjent med skjemaene. De benyttet mye tid på kartleggingene ute hos pasientene i tillegg til administrativt arbeid i etterkant. Sammen med andre oppgaver de skulle gjennomføre i løpet av en arbeidsdag, var dette en kompliserende faktor for gjennomføringen av prosjektet. De mente at de kunne trengt mer øving på bruk av skjemaene før de «utsatte» pasientene for kartleggingen. De ansatte mente imidlertid at opplæringen var god og omfattende nok, og det ga dem en faglig styrke. Det var også en klar oppfatning om at dersom de trengte hjelp, var det bare å ringe til de prosjektansvarlige. Noen av de ansatte hadde klare meninger om innføring av SAM-AKS-modellen i andre kommuner i fylket, mens andre ikke hadde tenkt på det i det hele tatt. Et av de viktigste elementene dersom dette skulle videreføres til andre kommuner, var tiden og avsatt tid/frikjøp til dette arbeidet. Dersom disse oppgavene skal «konkurrere» med nødvendig helsehjelp i hjemmetjenesten, vil det være vanskelig for kommunene å delta i slike prosjekter. Rapporten viser at siden prosjektet i utgangspunktet er videreført fra sykehjem, må konteksten til hjemmetjenesten tas mer hensyn til i videre planlegging og videreføring. Det gjelder spesielt bruk av tid. Det tar tid å reise ut til pasientene samtidig som kartleggingen oppleves som omfattende og tidkrevende, spesielt de første gangene de utføres. Noen av de ansatte mente at frikjøp av tid for de som skal kartlegge pasientene, er helt nødvendig samtidig som mer «tørrtrening» på kartleggingsinstrumentene i forkant av pasientkartleggingene kunne vært ønskelig. Opplæringen i kartleggingsinstrumentene ble oppfattet som god, omfattende nok og folkelig. Oppfølgingen i etterkant ble omtalt som viktig for fremdriften av kartleggingen/ prosjektet. De ansatte i kommunene fortalte at disse pasientene også tidligere ble kartlagt, men at kartleggingen i prosjektet ga mer systematikk og et bredere bilde av pasienten. Noen oppfattet imidlertid kartleggingen som for omfattende og komplisert og uttrykte et ønske om at omfanget ble redusert. | en_US |
