Studieprogramledelse i høyere utdanning – i spenningsfelt mellom struktur og handlingsrom

Abstract

Sammendrag (English below)

Universiteter og høyskoler i Norge har de siste 15-20 årene blitt preget av styringsverktøy inspirert av styringsideologien ofte omtalt som New Public Management (NPM). Denne preges blant annet av en sterk tro på ledelse, markedstankegang, målstyring og finansering basert på resultater. I høyere utdanning har spesielt tre trekk fått stor betydning for aktiviteten i sektoren; vekten på anvendbar og salgbar kunnskap, en sterk tro på ”accountability” med krav om kvalitetssikring og rapportering av resultater og til slutt performativitet; viktigheten av å synliggjøre produksjon både for institusjoner og enkeltaktører. I denne avhandlingen undersøker jeg hvilke implikasjoner denne styringsformen har for aktørene og det akademiske utdanningsarbeidet som foregår i sektoren: Hvordan har styringen av høyere utdanning implikasjoner for studieprogramledernes rolle, arbeid og muligheter for å påvirke utdanningskvalitet? Avhandlingen fokuserer på hvordan eksterne og strukturelle rammebetingelser styrer refleksjonene, valgene og hverdagspraksisene der utdanningsarbeidet ved universitetene foregår. Den bygger på kvalitative analyser av studieplaner og intervjuer med 16 studieprogramledere ved to norske universiteter.

Arbeidet er inspirert av governmentality-analyse som har fokus på hvordan vi styrer og blir styrt innenfor ulike praksisregimer og betingelsene for hvordan slike regimer oppstår, opprettholdes og transformeres. Samlet viser analysene at NPM styringen befinner seg både utenfor oss i retningslinjer, føringer og lover, men også inne i oss; den preger måten aktørene i høyere utdanning tenker, snakker, reflekterer og praktiserer. Analysen illustrerer hvordan styringen både på mikro, meso- og makronivå kan utfordre grunnleggende verdier som tillitt, respekt, åpenhet, solidaritet og kollegialitet og bringe med seg elementer av kynisme, resignasjon og ignoranse. På ulike måter kan det se ut som om styringen bidrar til individualisering og avstand både mellom fagpersoner, ledelse, studenter og fag, og til den virksomheten som høyere utdanning egentlig dreier seg om. Funnene viser at styringen har implikasjoner som kan synes å hindre, eller fungere som barrierer for utdanningskvalitet. I en instrumentell-rasjonell kontekst der troen på at alt kan planlegges gjennom mål, strategier og utbytter er sterk synes faglige vurderinger og menneskelighet å være under press.

For the past 15-20 years, universities and colleges in Norway have been characterized by management tools inspired by the management ideology often referred to as New Public Management (NPM). This is characterized by, among other things, a strong belief in management, market thinking, goal management and financing based on results. In higher education, three expressions in particular have been of great importance for the activity in the sector; the emphasis on usable and salable knowledge, a strong belief in “accountability” with demands for quality assurance and reporting of results, and ultimately performativity; the importance of making production visible for both institutions and individual actors. In this dissertation, I explore the implications this form of governance has for the actors and the academic education work that is taking place in the sector: How does the management of higher education have implications for the role of the study program leaders, their work and opportunities for influencing educational quality? The dissertation focuses on how external and structural framework conditions govern the reflections, choices and everyday practices in which educational work at the universities takes place. It is based on qualitative analyzes of study plans and interviews with 16 study program leaders at two Norwegian universities. The work is inspired by governmentality analysis which focuses on how we govern and are governed within different practice regimes and the conditions for how such regimes arise, are maintained and transformed. Overall, the analyzes show that NPM management is outside us in guidelines, regulations and laws, but also within us; it characterizes the way the actors in higher education think, speak, reflect and practice. The analysis illustrates how governance at micro, meso and macro levels can challenge basic values such as trust, respect, openness, solidarity and collegiality and bring in elements of cynicism, resignation and ignorance. In different ways, it may seem as if the governance contributes to individualization and distance between professionals, management, students and subjects, and to the work that higher education is really about. The findings show that the governance has implications that may appear to impede or act as barriers to educational quality. In an instrumental-rational context where the belief that everything can be planned through goals, strategies and outcomes is strong, professional judgment and humanity seem to be under pressure.