| dc.description.abstract | Bakgrunn: Trege og uforutsigbare absorpsjonsprofiler av subkutant injiserte måltidsinsuliner er ansett som en stor utfordring i behandlingen av diabetes type 1, og resulterer ofte i en forsinket topp og en langvarig virkningstid. Dette øker risikoen for tidlig postprandial hyperglykemi og sen hypoglykemi. Metoder for å akselerere absorpsjonshastigheten og redusere den daglige variasjonen av absorpsjon er derfor et emne av bred interesse. Publiserte studier har også rapportert om muligheten av lys i lave doser innenfor bestemte bølgelengder i rød/nær infrarøde regionen til å forårsake lokal vasodilasjon og økt blodstrøm. Med dette oppstår spørsmålet om lokalt bruk av «low-power laser therapy» kan øke absorpsjonshastigheten av måltidsrelatert insulin.
Materialer og metoder: Masteroppgaven består av en omfattende systematisk litteraturstudie som undersøker det mulige forholdet mellom lys og lokal blodstrøm, og en klinisk «proof of concept» studie som undersøker den potensielle effekten på absorpsjonshastigheten av subkutant injisert måltidsrelatert insulin. Søk ble gjennomført i PubMed og Ovis EMBASE, og artiklene ble evaluert i en todelt seleksjonsprosess med to sett av inklusjonskriterier. «Proof of concept»-studien inkluderte 7 deltagere med diabetes type 1 som brukte et kontinuerlig glukosemålersystem. Studieperioden varte i 14 dager for hver deltager, hvor et apparat som avgir nær infrarødt lys (Anodyne® Therapy Consumer System Model 120) ble brukt for lokal kutan eksponering i 35 minutter umiddelbart etter injeksjon av deres måltidsinsulin for halvparten av middagene. Målingene fra måltidene hvor apparatet ble brukt ble så sammenlignet med de korresponderende måltidene uten bruk av apparatet. Endepunkter var arealet under glukosekurven for den første halvtimen, timen og de første to timene, tid til maksimal og halv maksimal glukosekonsentrasjon, og maksimal stigningsintervall i løpet av de to første timene etter måltidsstart.
Resultater: Litteraturstudie inkluderte 18 artikler, hvor flertallet tydet på at «low-power laser therapy» hadde en statistisk signifikant effekt på den lokale sirkulasjonen, og førte til økt vasodilasjon, blodstrøm og blodgjennomstrømning. «Proof of concept» studien resulterte i et statistisk signifikant mindre areal under glukosekurven for de første to timene etter måltidsstart for Anodyne®-måltidene sammenlignet med kontroll måltidene (p=0.003), og maksimalt glukosenivå ble nådd signifikant tidligere når apparatet ble brukt (p=0.034). Det var derimot ingen statistisk signifikant forskjell mellom arealene under glukosekurven for den første halvtimen og timen, maksimal stigningshastighet eller tid til half maksimalt glukosenivå mellom måltidene.
Konklusjon: Den systematiske litteraturstudien indikerer at «low-power laser therapy» har potensialet til å øke lokal blodkar-diameter og blodstrøm. Resultatene fra «proof-of-concept» studien indikerer også at «low-power laser therapy» øker absorpsjonshastigheten av måltidsrelatert insulin. Dette kan være en stor forbedring i behandlingen av pasienter med diabetes type 1. Det er derimot et behov for større og bedre designede studier for å bekrefte dette. | |
| dc.description.abstract | Background: The slow and unpredictable absorption of prandial subcutaneously delivered insulin is a major challenge in the treatment of diabetes type 1, often resulting in a delayed peak and a prolonged duration of action, increasing the risk of early post prandial hyperglycemia and late hypoglycemia. Methods to accelerate the absorption rate and to reduce the day to day variation in absorption is consequently a subject of broad interest. One method is the application of heat to stimulate the local subcutaneous blood flow. Published studies have also reported on the ability of low doses of light within certain wavelengths in the red/near-infrared region to cause local vasodilation and increased blood flow. This raises the question if locally applied low level laser therapy may enhance the rate of prandial insulin absorption.
Materials and methods: The master thesis consists of an extensive systematic review to address the potential relationship between the use of light and local blood flow, and a clinical proof of concept study to examine a potential effect on the absorption of prandial subcutaneously delivered insulin. Searches for the review was performed in PubMed and Ovid EMBASE, and the articles were evaluated in a two-parted selection process consisting of two sets of inclusion criteria. The proof of concept study included 7 participants with diabetes type 1 using a continuous glucose monitoring system. The research period lasted for 14 days for each participant, during which a device emitting near-infrared light (Anodyne® Therapy Consumer System Model 120) was used for local cutaneous exposure for 35 min immediately after the injection of their prandial insulin for half the dinner meals. The measurements from the meals where the device was used were then compared with the corresponding meals without the near infrared exposure. Endpoints were areas under the glucose curve for the first half hour, hour and two hours after meal start, time to peak and half peak glucose level, and maximum slope.
Results: The review included 18 articles, where the majority points in the direction of LLLT having a significant effect on the local circulation; increasing vasodilation, blood flow, and perfusion. The proof of concept study resulted in a statistically significantly smaller area under the glucose curve for the first two hours after meal start for the Anodyne® meals compared with the control meals (p=0.003), and peak glucose level was reached significantly earlier when the device was used (p=0.034). There were, however, no statistically significant difference between the areas under the glucose curve for the first half hour and hour, maximum slope or time to half peak glucose value between the meals.
Conclusion: The systematic literature review clearly indicates that LLLT has the potential to increase local vessel diameter and blood flow. The results from the proof of concept study indicate that LLLT also enhances the absorption of prandial insulin boluses, which can prove to be a major improvement in the treatment of patients with diabetes type 1. There is, however, a need for larger and more improved designed studies to confirm this. | |