Sjokkbehandling - mirakelkur eller kontrollverktøy?

Abstract

Dette er en mastergradsavhandling i historie skrevet innenfor psykiatrihistorien. Avhandlingen undersøker bruken av to behandlingsmetoder; insulinkomaterapi og kardiazolsjokk, ved Reitgjerdet sykehus i Trondheim mellom 1938 og 1951. Disse behandlingsmetodene er former for sjokkbehandling, behandlingsmetoder som via for eksempel kramper eller koma, skulle helbrede pasienter. Disse behandlingsmetodene er kontroversielle og det er svært delte meninger om dem. Noen forskere mener at de var effektive behandlingsmetoder mot schizofreni, mens andre hevder at de stort sett var inngripende kontrollverktøy. Avhandlingen har undersøkt bruken av behandlingsmetodene for å finne omfang, grunngivninger for å ta sjokkbehandlingene i bruk og resultatet av behandlingsmetodene ved Reitgjerdet. Avhandlingen har undersøkt sjokkbehandlingene ved å studere den tilgjengelige sekundærlitteraturen og kilder fra Reitgjerdet. De viktigste kildene har vært pasientjournaler fra Reitgjerdet mellom 1938 og 1951. Det er gjort få studier av sjokkbehandlingen på et pasientjournalnivå i Norge. Undersøkelsen av journalene fra Reitgjerdet representerer derfor ny forskning og gir økt kunnskap om bruken av sjokkbehandling ved Reitgjerdet og i Norge generelt. I alt har femten pasientjournaler blitt undersøkt i denne avhandlingen. I tillegg til dette kommer brev og andre kilder fra Reitgjerdet. Gjennom arbeidet med disse kildene har avhandlingen funnet at behandlingsmetodene ble brukt i stor grad ved Reitgjerdet i den aktuelle perioden. Kardiazolsjokk var den første behandlingsmetoden som ble tatt i bruk i 1938. Bruken av kardiazolsjokk gikk gradvis ned etter andre verdenskrig. Insulinkomaterapien ble først tatt i bruk i 1939, men ble ikke brukt under andre verdenskrig blant annet på grunn av mangel på insulin. Insulinkomaterapi ble igjen tatt i bruk etter at krigen var over. Ved Reitgjerdet ble begge behandlingsmetodene hovedsakelig tatt i bruk på pasienter med diagnosen schizofreni. Blant disse pasientene var det særlig pasienter som viste vanskelig oppførsel, var voldelige eller urolige i lengre perioder, som ble valgt ut til sjokkbehandlingen. Ved Reitgjerdet var pasientene i all hovedsak langtidssyke. Dette gjorde at forventningene til effekten av sjokkbehandlingen i utgangspunktet var lave ved Reitgjerdet. Målet med sjokkbehandlingen var derfor først og fremst å bedre oppførselen til pasientene for å få dem utskrevet til andre asyler, ikke å helbrede dem. Resultatene av sjokkbehandlingen ved Reitgjerdet ble heller ikke spesielt gode. Av de 15 pasientene i utvalget, ble bare to skrevet ut som følge av sjokkbehandlingen. Begge disse fikk også tilbakefall senere.

This is a master’s thesis in history written about psychiatric history. The thesis researches the use of two psychiatric treatments, insulin coma therapy and cardiazol shock treatment, at the psychiatric hospital Reitgjerdet in Trondheim between 1938 and 1951. These treatments are types of shock treatment, psychiatric treatments that attempted to cure patients by administering for example cramps or comas. These treatments are still controversial and opinions on them are divided. Some see them as effective treatments for schizophrenia while others claim that they mainly were used as intrusive methods of controlling patients. The thesis has researched the use of the treatments to determine the extent of the use of the treatments, which deciding factors determined the use of the treatments on patients and what the results of the treatments were at Reitgjerdet. The thesis has researched the treatments by studying available secondary sources and multiple sources from Reitgjerdet. The most important sources have been patient journals from Reitgjerdet between 1938 and 1951. These have been important since there have been few studies of shock therapy that has researched journals from psychiatric hospitals. A selection of fifteen journals has been researched in this thesis in addition to letters and other sources from Reitgjerdet. Through researching these sources has the thesis found that the treatments saw widespread use at Reitgjerdet in this period. Cardiazol shock was the first of the treatments to be introduced, in 1938, but the use of cardiazol shocks declined to a larger degree than insulin coma therapy by the 1950s. Insulin coma therapy was introduced in 1939 but was not in use during the second world war because insulin was needed elsewhere. The treatment was re-introduced shortly after the end of the war. Both treatments were mainly used on difficult schizophrenic patients at Reitgjerdet, especially were violent patients or patients who were unruly over longer periods selected for shock treatment. The patients at Reitgjerdet were mostly patients whom had long-term illnesses. This meant that the effect from the treatments was expected to be negative. The goal of the shock treatments was therefore mainly to improve the behaviour of the patients, so they could be transferred to other asylums, rather than curing them. The results were largely negative, only two patients were transferred after being treated with shock treatments. Both these patients relapsed later.