Promoting Adolescent Mental Health – Positive Mental Health Literacy as a Concept and Working Strategy for School Health Services

Abstract

Summary Background: Mental health is an integral component of people’s health and wellbeing, and over the last years, adolescent mental health has received considerable attention as an important public health issue. Mental health literacy (MHL) is considered a significant determinant of mental health, with the potential to benefit both individual and public mental health. Research and practice have generally focused on mental ill-health; however, growing evidence shows the long-term benefits of promoting positive mental health. Positive MHL refers to people’s understanding of how to obtain and maintain good mental health. Health is created within the settings of adolescents’ everyday life; thus, schools represent an important arena for promoting adolescent mental health, and school health services are considered central in Norwegian municipalities' public health work. MEST 1 is a universal work and teaching strategy for school health services that aims to promote mental health by improving adolescents’ positive MHL and mental wellbeing. The aims of this thesis were to develop a measure assessing positive MHL among adolescents, investigate the relationship between positive MHL and mental wellbeing, and finally, begin the process of evaluating MEST. Methods: The participants were Norwegian upper secondary school students aged 15-21 years. The data were mainly collected by survey questionnaires, in addition to five focus group discussions (n=29) for the scale development. A pilot study (n=479) was conducted prior to the quantitative data collection at time one, i.e., fall 2016 (T1 n=1888), and the quantitative data collection at time two, i.e., spring 2017 (T2 n=1054), and a cohort (n=357) was followed from T1 to T2. Factor analysis was used for item reduction and assessment of the psychometric properties of the new measure. A linear regression model was used to investigate the relationship between positive MHL and mental wellbeing. Linear treatment effect modeling was used to estimate the average treatment effect of MEST and describe the observed statistical relationship between MEST participation and the levels of positive MHL and mental wellbeing between the MEST and non-MEST participants. Results: The confirmatory factor analysis yielded a satisfactory fit for a 10-item onefactor model referred to as the mental health-promoting knowledge measure, i.e., MHPK-10. Positive MHL was associated with mental well-being in the study population and found to be a significant explanatory variable of mental well-being (p ≤.01). Positive MHL was significantly increased among the MEST participants compared to that among the non-MEST participants (p = .02). No significant difference was found in mental wellbeing between the MEST and non-MEST participants (p = .98). According to the average treatment effect analyses, MEST resulted in a significant 2.7 % (p = .03) average increase in positive MHL in both genders and a 9.7 % (p = .03) average increase in mental wellbeing among the females. No significant treatment effect of MEST was found in mental wellbeing overall (p = .12) or among males (p = .99). Conclusions: The MHPK-10 measure of positive MHL is an important contribution to the literature on measuring MHL. Positive MHL has been identified as an important concept in mental health promotion work by school health services where a positive association was established between positive MHL and adolescents’ perceived mental health. The results supports positive MHL to be included as an integral part of school health services mental health promotion work. These results further support investments in evaluations of MEST as a potential evidence-based working strategy for school health services' mental health promotion work in Norwegian upper secondary schools.

Sammendrag Bakgrunn: Psykiske helse hos ungdom har fått stor oppmerksomhet de siste årene som en folkehelseutfordring som bør adresseres. Psykisk helsekunnskap eller mental health literacy (MHL) anses å være en avgjørende faktor for psykisk helse, både på individnivå og i folkehelsearbeid. Forskning og praksis har tradisjonelt fokusert på psykisk uhelse, mens forskningslitteraturen peker på langsiktige fordeler med å fremme god psykisk helse. Positiv MHL eller psykisk helsefremmende kompetanse er en del av MHL som til nå har fått lite oppmerksomhet. Psykisk helsefremmende kompetanse angår folks forståelse av og kunnskap om hvordan man bygger og opprettholder god psykisk helse. Helse og da også psykisk helse skapes der ungdommene lever sine liv, dermed blir skolen en viktig arena for å fremme ungdoms psykisk helse. Skolehelsetjenesten er en lavterskel og lovpålagt helsetjeneste som er samlokalisert med skolen, og regnes som en sentral aktør i norske kommuners folkehelsearbeid. MEST2 er en universell arbeids- og undervisningsstrategi for skolehelsetjenesten, som tar sikte på å fremme psykisk helse med målsetning om å påvirke ungdommens psykisk helsefremmende kompetanse, samt opplevd mentalt velvære. Formålet med denne doktorgraden var å utvikle et instrument som måler psykisk helsefremmende kompetanse blant ungdommer; å undersøke forholdet mellom psykisk helsefremmende kompetanse og opplevd mentalt velvære, og til slutt å starte prosessen med å evaluere MEST som arbeidsstrategi for skolehelsetjenesten i videregående skole. Metoder: Deltakerne i studiet var ungdom i alderen 15-21 år fra fem videregående skoler i Trondheim kommune. Data ble samlet inn ved hjelp av spørreskjema i tillegg til fem fokusgruppediskusjoner (n=29) som ble brukt i utvikling av måleinstrumentet. En pilotstudie (n = 479) ble utført før kvantitativ datasamling høsten 2016 (T1 n = 1888). Datainnsamling to (T2 n = 1054) ble utført våren 2017. En utvalg av ungdommer (n = 357) ble fulgt fra T1 til T2. I skalautvikling ble faktoranalyse brukt til reduksjon av antall spørsmål og vurdering av skalaens psykometriske egenskaper. Multippel lineær regresjon ble brukt for å undersøke forholdet mellom psykisk helsefremmende kompetanse og mentalt velvære. Lineær behandlingseffektmodellering ble brukt til å estimere gjennomsnittlig behandlingseffekt av MEST; det observerte statistiske forholdet mellom to grupper elever der en gruppe har deltatt i MEST og en gruppe ikke har deltatt i MEST når det gjelder skårer på psykisk helsefremmende kompetanse og mentalt velvære. Resultater: Faktoranalysen ga støtte for et valid og reliabelt endimensjonalt instrument for måling av psykisk helsefremmende kompetanse blant ungdom; MHPK-10. Psykisk helsefremmende kompetanse ble funnet å være en signifikant forklarende variabel av opplevd mentalt velvære blant ungdommene (p = ≤.01). Psykisk helsefremmende kompetanse økte signifikant mer over et skoleår blant MEST-deltakere sammenlignet med ikke-MEST-deltakere (p = .02). Ingen signifikant endring ble funnet i opplevd mentalt velvære mellom MEST og ikke MEST-deltakere (p = .98). Ifølge gjennomsnittlige behandlingseffektanalyser ga MEST en gjennomsnittlig økning på 2,7 % (p = .03) i psykisk helsefremmende kompetanse for begge kjønn, og en gjennomsnittlig økning i mental velvære blant jenter på 9,7% (p = .03). Ingen signifikant behandlingseffekt av MEST ble funnet i mental velvære totalt (p = .12) eller blant gutter (p = .99). Konklusjon: Måleinstrumentet MHPK-10 for psykisk helsefremmende kompetanse er et viktig bidrag i litteraturen om måling av MHL. Psykisk helsefremmende kompetanse har blitt identifisert som viktig i skolehelsetjenestens arbeid, og avhandlingen støtter psykisk helsefremmende kompetanse som en integrert del av skolehelsetjenestens psykisk helsefremmende arbeid. Psykisk helsefremmende kompetanse har vist seg å ha en sammenheng med opplevd psykisk helse hos ungdom og resultatene støtter ytterlige investeringer i videre evalueringer av MEST som en kunnskapsbasert arbeids- og undervisningsstrategi for skolehelsetjenesten i videregående skole.