Skammens rolle i psykoterapi: Hva kjennetegner skamtilstander i psykoterapi og hvilke implikasjoner kan skam ha for terapi som relasjon og prosess?

Abstract

I denne teoretiske oppgaven er det søkt å belyse de ulike måtene som skam hos pasient og terapeut kan oppstå, erfares og komme til uttrykk på i konteksten av psykoterapi, samt hvordan dette kan innvirke på kvaliteten av den terapeutiske relasjonen og legge føringer for prosesser i terapi. For å belyse skammens implikasjoner for terapirelasjonen er det tatt utgangspunkt i komponenter av terapirelasjonen slik disse er fremstilt av Bordin (1979), Greenson (1965, 1967) og Frank (2005). En finner i hovedsak at når pasienten strever med skam, men hvor dette ikke blir identifisert og regulert av terapeuten, kan dette medføre en svekket arbeidsallianse og brudd i terapirelasjonen. Dette diskuteres opp imot hvordan skam interfererer med fremforhandlinger om terapeutiske mål og framgangsmetoder, samt vanskeliggjør ulike aspekter ved den affektive, ”følte” kvaliteten av terapirelasjonen. I utforskning av sammenhenger mellom skam og prosesser i terapi, fremkommer det at når pasientens skamproblematikk resonnerer med terapeutens egne vansker med skam, er dette forbundet med risiko for utvikling av negative prosesser i terapi, hvor pasienten i verste fall kan få konsolidert sin skam. Det er også et mål i oppgaven å belyse hva som kan kjennetegne en god terapeutisk prosess for pasienter som strever med grunnleggende skam. Det fremkommer at pasienten må få støtte til å sette ord på skammen, identifisere skammens interpersonlige ”opphav” og aktivt utfordre og søke endre skam gjennom bevisstgjørende dialog og øvelser i terapi. Samtidig finner en at skamproblematikk gjør pasienten særlig avhengig av å få utfordret sin implisitte, relasjonelle kunnskap om seg selv og andre. At terapien muliggjør erfaringer av intersubjektivitet viser seg viktig for å endre den skampregede pasientens forestillinger av å være et skampåført objekt ovenfor skampåførende objekter. I tillegg blir det vesentlig at terapi gir pasienten erfaringer av å bli likt og verdsatt, hvor terapeuten er istand til å møte pasienten med aksept og ubetinget positiv anerkjennelse. Et sentralt moment i oppgaven er hvordan terapeutens bevissthet om, toleranse for og evne til å regulere egen skam blir avgjørende for å oppnå en god terapeutisk prosess med pasienter som strever med skam.