Barn som pårørende til forelder med uhelbredelig kreft
Abstract
Hensikt: I denne studien har vi valgt å belyse hvordan sykepleier kan ivareta barn som pårørende til forelder med uhelbredelig kreft. Som sykepleier møter man ofte pårørende som skal ivaretas, selv om sykepleie er pasientrettet.
Metode: Studien er basert på en systematisk litteraturstudie, hvor søket etter relevant forskning ble begrenset fra år 2010 til 2018. Etter søket ble det stående 8 artikler, 7 kvalitative og 1 review da problemstillingen i oppgaven fokuserer på menneskelige erfaringer.
Resultat: Etter å ha analysert artiklene ble 3 hovedkategorier identifisert 1) Mangel på kunnskap 2) Hvor mye skal barna få vite 3) Hvem sitt ansvar er barn som pårørende, med flere underkategorier til hvert hovedfunn. Som vist i figur 2 senere i oppgaven. Det er stor mangel på kunnskap om hvordan kommunisere og behandle barn i krise, i sammenheng med alder, erfaring og spesielle behov. Det er ønsket et høyere fokus på problemet, samt regelmessige diskusjoner og refleksjoner i gjennom arbeidsdagen. Det er essensielt at barna forstår sykdommen og er forberedt på hva som kan skje videre. Barn som pårørende blir ofte glemt av sykepleiere i arbeidshverdagen, da det ikke eksisterer faste rutiner i bruken av retningslinjer.
Konklusjon: Skal sykepleier ivareta barn som pårørende på sykehus, handler det i stor grad om å anerkjenne barna og deres behov. Informasjon er avgjørende for at barn føler seg inkludert i forelderens sykdom. Sykepleier bør veilede foreldre til å kommunisere og støtte sine barn. En aktiv og bevisst refleksjonsprosess er viktig for å løfte kunnskapen, samt for å kunne vurdere forbedringspotensialet.