| dc.description.abstract | Når mennesker rammes av afasi skjer det brått og uventet, ofte helt uten forvarsel. Afasi er en ervervet språkvanske etter hjerneslag, og den gir ofte store begrensninger i forhold til det å kunne kommunisere med andre mennesker (Corneliussen, Haaland-Johansen, Knoph, Lind & Qvenild, 2014). Etter Opplæringslovens § 4A (Opplæringslova, 1998) og Folketrygdloven § 5-10 (Folketrygdloven, 1997), gis det rett til logopedisk behandling når mennesker rammes av afasi. Innenfor forskningsfeltet som omhandler afasi opplever jeg at det finnes få undersøkelser der afatikere selv har fått si sin mening, trolig blant annet på bakgrunn av begrensede kommunikasjonsferdigheter (Worrall et al., 2011). Hvordan opplever egentlig mennesker som rammes av afasi den behandlingen de mottar av logoped? Dette er bakgrunnen for at jeg valgte problemstillingen til denne undersøkelsen: «Hvilken rolle spiller den logopediske behandlingen i hverdagen til afatikeren?»
For å finne svar på problemstillingen valgte jeg å intervjue tre mennesker med afasi. Jeg ønsket å undersøke deres egen opplevelse av den logopediske behandlingen de mottok, ved å få høre deres historie. Det ble gjort lydopptak av intervjuene, som så ble transkribert.
De tre deltakerne hadde alle gått til logopedisk behandling i minst 1 ½ år. To av dem fikk fortsatt behandling, mens den tredje var ferdig med behandling hos logoped. De tre var i ulike faser av livet, og det var store forskjeller mellom dem når det gjaldt hvordan de levde med sin afasi og hva slags mål de hadde satt seg.
Det var også ulikheter mellom behandlingen de mottok, med hensyn til både form og intensitet, og i hvor stor grad omgivelsene ble trukket inn. Selv om ikke alle forklarte like grundig og detaljert om behandlingen, viste analysen at det å få logopedisk behandling spilte stor rolle for alle tre, med tanke både på språklig framgang og på at behandlingen var en meningsfull og motiverende aktivitet. Dette var særlig tydelig for den ene av deltakerne, som var svært fornøyd med hjelpen hun hadde fått. Hun hadde også vært svært aktiv når det gjaldt å definere mål for behandlingen, involvere omgivelsene og å drive egentrening.
Analysen blir diskutert i lys av teorier om mestring (Antonovsky & Lev, 2000; Eide, Eide, Keeping & Eide, 2017) og de nasjonale retningslinjene for afasirehabilitering (Indredavik, 2010). | nb_NO |
