The impact of pregnancy on maternal serum concentrations of antiepileptic, antipsychotic and antidepressant drugs: Evidence from therapeutic drug monitoring

Abstract

Norsk sammendrag

Når man snakker om legemiddelbruk hos gravide – enten det er i dagligtalen eller i vitenskapelig sammenheng – handler det som regel om i hvilken grad legemiddelbruken er trygg for det ufødte barnet. I dette arbeidet skal vi imidlertid ikke rette søkelyset mot barnet, men mot mor. I løpet av graviditeten skjer det mange forandringer i mors kropp som kan påvirke hvordan denne håndterer legemidler. For eksempel kan opptak av legemidlet fra tarmen forsinkes, kroppsvekten og volumet som legemidlet skal fordele seg i kan øke, «avgiftningen» av legemidlet i leveren kan endres, og legemiddelutskillelsen via nyrene kan øke. Disse endringene kan blant annet resultere i at dosen som en kvinne har brukt før hun ble gravid, blir for lav under svangerskapet. Lave legemiddelnivå kan igjen lede til behandlingssvikt, med potensielt alvorlige konsekvenser for både mor og barn, for eksempel dersom epilepsibehandlingen hos en gravid kvinne svikter og hun får epileptisk anfall. Hva som skjer med kroppens håndtering av hvert enkelt legemiddel under graviditeten er ikke enkelt å forutsi; det kan avhenge både av egenskaper med legemidlet (for eksempel om det fjernes via leveren eller nyrene), og forhold hos den gravide (for eksempel genetiske faktorer). Derfor er det viktig at det gjøres studier som kan hjelpe oss å kartlegge disse endringene for hvert enkelt legemiddel, slik at vi blir i stand til å tilpasse dosene ut fra den gravides behov. Men legemiddelstudier hos gravide er ingen enkel affære. Lenge har det vært slik at gravide – av åpenbare etiske hensyn - utelukkes fra legemiddelutprøvningsstudier. Dette kan ved første øyekast synes klokt, men medaljens bakside er at vi på denne måten aldri får den kunnskapen vi trenger for å vurdere dosebehov i nettopp denne pasientgruppen. Derfor, når en gravid kvinne trenger behandling med legemidlet, vet ikke legen sikkert hvilken dose hun bør bruke under svangerskapet. Kunnskap på dette feltet er sårt tiltrengt. Derfor er det viktig at vi snur oss og ser tilbake på de gravide som faktisk har brukt legemidler under svangerskapet, og vurderer hvordan det gikk med doseringen. I denne avhandlingen presenteres fire slike «retrospektive observasjonsstudier», der vi har gått gjennom ulike pasientmaterialer fra tre store norske klinisk farmakologiske laboratorier. Vi tok for oss to epilepsimedisiner, åtte psykosemidler og ni depresjonsmidler, og så på sammenhengen mellom dosejusterte konsentrasjoner av legemidlet i den gravides blod før, under og etter graviditeten. For noen legemidler (som epilepsimedisinen levetiracetam og psykosemidlene kvetiapin og aripiprazol) fant vi dramatiske fall i konsentrasjonene hos de gravide, noe som betyr at de gravide trolig trenger betydelig høyere dose enn ikke-gravide. For andre legemidler (som psykosemidlet olanzapin og depresjonsmidlet escitalopram) så vi ingen endring, noe som betyr at den gravide trolig kan bruke samme dose som vanlig under svangerskapet. Arbeidet som er presentert i denne avhandlingen gir oss et verktøy for riktigere dosering av legemidler hos gravide kvinner. Dette vil gjøre legemiddelbehandlingen tryggere for både mor og det ufødte barnet.