| dc.description.abstract | I 2015 uttalte regjeringen i Norge at de ønsker at mer gods skal transporteres på sjø, ettersom at det er konkludert med at mer sjøtransport og mindre vegtransport vil gi samfunnsmessige gevinster. For å lykkes med dette må sjøtransporten styrkes, og her spiller havnene en sentral rolle ved å være leddet mellom land og sjø i den maritime forsyningskjeden.
Denne oppgaven hviler på forståelsen av at samarbeid mellom aktørene innen sjøtransporten blir avgjørende for å lykkes, og tar sikte på å beskrive hvordan havnene tenker at samarbeid med hverandre kan bidra til å møte regjeringens politikk fra 2015. Oppgaven kan bli sett på som et bidrag til forståelsen for tilskuddsordningen for havnesamarbeid, med formål å identifisere områder eller aktiviteter havnene kan gjøre fornuftig i å samarbeide om i framtiden.
Områdene og aktiviteten som blir identifisert baseres hovedsakelig på to kvalitative intervju med to havner, og kan dermed ikke generaliseres ved å si at det er gjeldende for alle havner, men heller være som et bidrag til et område som kan styrke den norske sjøtransporten. Havnene gav uttrykk for at det var en felles oppfatning i Havne-Norge at samarbeid med hverandre var riktig vei å gå for å styrke den norske sjøtransporten.
Havnene var derfor positive da tilskuddsordningen for havnesamarbeid kom i 2015. I praksis treffer denne ordningen godt for mindre, konkrete prosjekter, mens de store prosjektene om samarbeid mellom havnene har foreløpig uteblitt.
Fra intervjuene kom det fram en rekke interessante innspill til hvordan havnene kan samarbeide om å styrke sjøtransporten. Her ble det undersøkt hvordan havnesamarbeid kunne tiltrekke mer volum, gjøre havnene mer konkurransedyktig på pris og forbedre distribusjonen i den maritime forsyningskjeden.
For å tiltrekke mer volum kunne havnene samarbeide om å digitalisere og videreutvikle logistikksystemene sine som kunne gi økt effektivitet og reduserte kostnader. Det ble også undersøkt hvilken havnestruktur som ville være best egnet, da det kom fram fra intervjuene at dagens havnestruktur gjerne ikke var den mest hensiktsmessige med ulike systemer, kulturer og strukturer. Ved hjelp av «bred godsanalyse» ble det konkludert med at dagens havnestruktur med desentraliserte terminaler var den beste, da det vil gi et bedre tilbud og mer sjøtransport. En eventuell regional spesialisering av havner kan likevel egnes i en havneregion som Oslofjorden.
Fra intervjuene kom det fram at for å bli mer konkurransedyktig på pris ville det gjerne vært en fordel med en økt grad av standardisering med en mer forutsigbar prisstruktur blant havnene. Her ble samarbeid om en felles terminaloperatør og/eller et samarbeid om å lage et felles styrende organ for havnene identifisert som mulige områder som kunne bidra til dette. Ved dagens kommunale markedsstruktur er det få havner som utøver markedsmakten sin, selv om mange har geografiske monopol, og det ligger således mer til rette for markedssamarbeid enn en åpen konkurranse.
For å forbedre distribusjonen ble områder som retningsbalansen, vareeiers logistikk og større koordinering mellom havnene identifisert som viktige. Retningsbalansen synes vanskelig å forbedre grunnet skjevheter i import og eksport på henholdsvis Østlandet og Vestlandet. En eventuell forbedring her kan skje med samarbeid om styring og koordinering av godsstrømmene regionalt. Det kom fram at havnene måtte tilpasse seg vareeiers logistikk, siden det er vareeier som bestemmer hvordan godset skal fraktes. Her ble samarbeid om å markedsføre havnene og sjøtransporten ut mot vareeieren identifisert som en mulighet, samt å skape et felles system ut mot markedet som skaper felles forståelse for kundens behov. | nb_NO |
