| dc.description.abstract | Tema for min masteroppgave er anerkjennelse i relasjonen mellom voksen og barn i barnehagen, og hvordan dette kan forstås av fire barnehagelærere.
Mine forskningsspørsmål har vært hvordan begrepet anerkjennelse kan forstås ut fra forskning og teori, og hva fire barnehagelærere tenker om anerkjennelse i voksen-barnrelasjonen i barnehagen. I denne studien ønsker jeg å løfte fram og synliggjøre hvilke refleksjoner og perspektiver forskningsdeltakernes uttrykker i forhold til anerkjennende relasjoner mellom barn og voksen i barnehagen.
For å få belyst forskningsdeltakernes perspektiver og opplevelser valgte jeg det kvalitative forskningsintervjuet som forskningsmetode. Jeg gjennomførte til sammen fire intervjuer -to gruppeintervjuer og to enkeltintervjuer. På bakgrunn av analyse og refleksjoner rundt det som etter min tolkning var sentrale aspekter ved intervjumaterialet, kom jeg fram til fire hovedområder:
• Anerkjennelse som et grunnleggende psykologisk, etisk og eksistensielt behov.
• Anerkjennelse og forskjellighet.
• Anerkjennelse av barnet som medborger i et demokratisk fellesskap.
• Det tredje som grunnlag for en likeverdig barn-voksen-relasjon.
Forskjellighet kan sies å være et gjennomgangstema, eller en «rød tråd» for det som barnehagelærerne var opptatt av. Barn er forskjellige og voksne er forskjellige. De var opptatt av å møte denne forskjelligheten – løfte den fram og anerkjenne den - og handle ut fra denne forståelsen. Bevissthet rundt egen rolle i relasjonen med det enkelte barn og i forhold til barnet som en del av et fellesskap, var også et gjennomgående trekk ved det barnehagelærerne uttrykte. Demokrati og det å kunne være likeverdige deltakere innenfor fellesskapet ble flere ganger framhevet av intervjupersonene. Selv om forskningsdeltakerne også var opptatt av den psykologiske betydningen anerkjennelse har for enkeltindividet i det intersubjektive møtet mellom barn og voksen, var barnet som del av fellesskapet mer framtredende. | nb_NO |
