Myter og realiteter : Innvandreres møter med barnevernet

Abstract

Både innvandrermiljøene og ansatte i barnevernet gir uttrykk for at møtet mellom barnevern og innvandrere kan gi særlige utfordringer. Spørsmålet er imidlertid: Hva består utfordringene i, og hvordan skal de forstås og forklares? Hva handler om kulturelle forskjeller? Hva handler om språkproblemer? Og hva har sin bakgrunn i migrasjonshistorie og selve minoritetstilværelsen i Norge? Temperaturen på den offentlige debatten om innvandringsbefolkningen og barnevernet beskrives i rapporten som «uvanlig høy og til tider lite faktabasert». Den forskningsbaserte kunnskapen på temaet har fram til nylig vært ganske begrenset, noe som gjør feltet utsatt for «synsing». Dette er noe av bakgrunnen for at Barne- ungdoms- og familiedirektoratet ønsket mer forskningsbasert kunnskap om temaet. Et overordnet mål med prosjektet har vært å undersøke utfordringer og muligheter i møter mellom barnevernet og innvandrerbefolkningen og bidra til at minoritetsperspektivet i større grad blir integrert i barnevernets tjenester. Det sentrale spørsmålet har vært om tiltaksprofilen er annerledes enn i majoritetsbefolkningen og hva som eventuelt kan forklare dette.   Hovedfunn i rapporten: Barn med innvandringsbakgrunn er overrepresentert når det gjelder hjelpetiltak. Dette gjelder særlig barn med flyktningbakgrunn. Barn med innvandringsbakgrunn er generelt sett ikke overrepresentert når det gjelder omsorgsovertakelser, men at enkelte landbakgrunner er overrepresentert. Man bør fokusere mer på situasjonen til familier der én av foreldrene har innvandringsbakgrunn – denne gruppen er overrepresentert både når det gjelder omsorgstiltak og hjelpetiltak.