| dc.description.abstract | En oppfølgingsundersøkelse av barn og unge med ADHD: familiekarakteristika, informant-enighet, kliniske resultater og tjenestebehov.
Foresatte til barn med ADHD har roller som informanter om barnets vansker, aktører i et vedvarende samspill med egne barn, advokater for ivaretaking av barnets hjelpebehov, i tillegg til at de evaluerer den hjelp som barnet og familien mottar. Avhandlingen fokuserer på disse ulike rollene til foresatte ved å undersøke tema som: informantenighet om barnets symptomer og funksjon, symptomer og funksjonssvikt hos barnet etter diagnose og behandling ved BUP-klinikker, behandlingsfornøydhet og udekkede hjelpebehov ved oppfølging, og familiekarakteristika relatert til kliniske under-grupper og symptomprofiler.
Avhandlingen baserer seg på data fra 1) en klinikkstudie av 48 barn (artikkel 1), 2) en retrospektiv oppfølgingsstudie av 214 barn med ADHD-diagnose (artikkel 2 og 3), og 3) en kvalitativ intervju-undersøkelse med foresatte (artikkel 4). Resultatene er beskrevet i fire publiserte artikler.
Artikkel I viser at fedre rapporterte færre problemer hos sine barn enn mødre. Det var bedre samsvar mellom fars og lærers vurdering av barnets ADHD-symptomer enn mellom mors og lærers vurdering. Mødres vurderinger var mer sensitive for en ADHD-diagnose, mens fedres vurderinger bedre predikerte en ADHD-diagnose som krever symptomer på klinisk nivå både hjemme og på skolen. Valg av foreldreinformant og informantkombinasjoner hadde en betydelig innvirkning på samsvar mellom foreldre og lærer, og estimater av ADHD symptomer og undergrupper av ADHD.
Artikkel 2 viser at ved oppfølging gjennomsnittlig 3,9 år etter diagnose - basert på foresattes vurderinger – oppfylte 60,3% av utvalget symptomkriterier for ADHD etter DSM-IV, og 84,7% hadde en funksjonsnedsettelse på klinisk nivå. Dette til tross for at 84,7% av barna var medisinert på oppfølgingstidspunkt. Symptomer på uoppmerksomhet og emosjonelle plager var de sterkeste prediktorer på funksjonssvikt over flere områder. Foreldrerapportert nytte av ulike behandlinger ved BUP varierte fra 71,8% til 88.7%, uavhengig av barnets symptomnivå. «Tilpasning av skolesituasjonen» var det viktigste behovet ved oppfølgingstidspunkt, og over halvparten av foresatte rapporterte behov for bedre koordinering av tjenester.
Artikkel 3 viser at foresatte til barn som hadde fått en ADHD-diagnose opplevde signifikant mer foreldrestress, inkonsistent grensesetting, mer negativ familiefungering, og signifikant mindre tilfredshet og mestring i foreldrerollen sml. med en sammenligningsgruppe fra normalbefolkningen. Særlig var dette tilfelle for foreldre til barn som hadde både ADHD og atferdsvanske- symptomer i klinisk område. På de fleste mål for foreldrekarakteristika var det imidlertid ingen signifikant forskjell mellom foresatte til barn bare med ADHD og foresatte til barn som på oppfølgingstidspunkt ikke lenger oppfylte symptomkriteriene til ADHD. Fedre rapporterte signifikant mindre foreldrestress, mestring i foreldrerollen, og involvering med barnet sammenlignet med mødre.
Artikkel 4 viser at foreldre til tenåringer med ADHD hadde store utfordringer både i møte med egne barn og i møter med hjelpeapparatet. Kontakten med mange enkelte fagpersoner kunne oppleves positivt, men i møtet med det samlede hjelpeapparatet opplevde de stor grad av mangel på koordinering og kontinuitet. Foresatte mestret disse utfordringene på ulike måter, symbolisert ved kategoriene «godt foreldreskap», «advokatrollen», «søke støtte», og «gi opp». | nb_NO |
